Selve juvelen i den canadiske delen av Rocky Mountains regnes av mange for å være området rundt Lake Louise, sentralt i Banff National Park. Det dominerende fjellet her er uten tvil det 3543 meter høye Mount Temple, som troner majestetisk over den lille byen med navn etter sjøen. Alan Kane, som har skrevet boken "Scrambles in the Canadian Rockies" (Calgary 1999), hevder at fjellet er det tredje høyeste i 'The Southern Rockies'. Fra Lake Louise ser nordveggen uinntagelig ut for andre enn rene klatrelag. Også hvis man kjører opp til Lake Moraine og Valley of Ten Peaks – i sin tid avbildet som nasjonalsymbol på de canadiske tjuedollar-sedlene – har sørøstsiden en dramatisk framtoning med hamrer og stup. Imidlertid fins det en 'snillere' side mot sørvest som lar seg forsere uten hjelp av annet enn isøks. Kane karakteriserer denne ikke-tekniske muligheten til å bestige Temple som 'the ultimate scramble', så selvfølgelig lot vi oss friste!

Etter å ha studert værmeldingen på lokale og nasjonale fjernsynsstasjoner, bestemte vi at dette måtte bli dagen. Vi kjørte fra vår base i Canmore, sørøst for Banff, de åtti kilometrene nordover langs Trans Canada Highway #1. Fjellene lå dessverre i tåke på morgenkvisten, så det var dårlig vertikal utsikt foreløpig. Vel framme i Lake Louise dro vi innom parkvokterkontoret for å forhøre oss om forholdene, og for å sjekke om det var noen "hiking restrictions in effect", slik den offisielle guiden for nasjonalparkene antydet at det kunne være. Vokterne fortalte at en ung grizzly-hann hadde etablert seg i traktene rundt Moraine Lake. Den hadde dessuten fått smaken på turistenes nistemat, så parkmyndighetene anbefalte sterkt at vi holdt sammen i grupper på minst seks personer hvis vi skulle inn i området. Om ikke dette var nok, var det også en annen bjørn i strøket som utfordret reviret til den første. Forøvrig advarte de mot sannsynlige regn- og tordenstormer utover ettermiddagen...

Vel, vel – hva skulle vi gjøre? Vi fant ut at vi i hvert fall kunne gjøre et forsøk, sola holdt på å bryte gjennom, og vi visste at det fantes en 'reserveløsning' hvis været skulle bli for utrygt; nemlig den flotte Eiffel Peak som er 3084 m.o.h.

Moraine Lake med tinderekken 'the Ten Peaks' er minst like praktfull i virkeligheten som et uendelige antall postkort, turistbrosjyrer og altså dollarsedler skulle tilsi. Herfra skulle vi følge en sti som slynget seg bratt opp lia fra Moraine Lakes 1880 m.o.h. til Larch Valley som begynner på ca. 2200. Vi oppdaget at det var mange turister som fulgte stien, i det minste et stykke oppover, så bekymringen over å ikke tilhøre en definert gruppe på seks avtok noe, selv om vi prøvde å lage nok støy til at vi ikke skulle komme overraskende på bjørnen.
 

I Larch Valley åpnet landskapet seg, og vi fikk det første glimtet av målet for turen. Opp fra dalen fulgte vi stien forbi de små Minnestimma-sjøene i botnen mellom Temple og de to toppene Eiffel og Pinnacle Peaks. Vi nærmet oss nå selve Mount Temple, først skulle vi bare ta opp noen bratte slynger til Sentinel Pass (til venstre på bildet) som er turmål for mange. Her på 2600 meter passet det godt med en rast. De mange tillitsfulle smågnagerne som dukket fram, sa oss at vi nok ikke var de eneste som hadde mistet en og annen smule her i løpet av sesongen.

Vi hadde vel egentlig bestemt oss allerede, men da vi så at det var andre som også var på veg oppover fjellsiden, tok vi den endelige avgjørelsen: Det måtte bli Mount Temple i dag! I begynnelsen kunne vi følge spor i urda. Etter hvert ble det brattere og løsere, men vi kom oss opp over den første av i alt tre bratte avsatser som måtte passeres. Dette første trinnet, som består av svart fjell, lot seg forsere via ei grusrenne.

Mens vi pustet ut på ei hylle på oversiden, kom plutselig ei fjellgeit trippende forbi. Dette dyret er sjelden å se fordi det lever på slike utilgjengelige høyder. Geita kan virke litt klumsete i fasongen, men demonstrerte hvor elegant man egentlig kan komme seg fram i løs urd.

– For dét er det mye av! Vi hadde allerede begynt å skjønne at forvitringen i Rockies er ekstrem, samtidig som berget er sprøtt. Resultatet blir mye ustødig urd og nesten 'flytende' grusrenner og -felt, som krever at man både er årvåken og lett på foten. Isøksen var faktisk god å ha her også.

Videre beveget vi oss litt på skrå i østlig retning mot den neste avsatsen, som er grå i farge. Her viste små varder et godt rutevalg gjennom trange renner og over noen sva, før vi tok opp en lang og steil snørenne forbi det bratteste partiet.

På toppen av dette flatet terrenget litt ut i et grusfelt, før vi kom opp til det siste bratte trinnet; i sjatteringer mellom rosa og kremgult denne gang. Her var heldigvis fjellet fast og fint og bød på gode tak å klyve i. Vi fikk også en liten pause da vi utvekslet erfaringer med et par amerikanere og en fransk-canadier som var på veg ned. Canadieren hadde nådd toppen, de andre hadde snudd før den siste, anstrengende etappen.

For det var slitsomt! Morsomt og spennende, ja – og med utrolig utsikt som stadig ble videre og videre – men vi merket høyden. Nå hadde vi nådd en høyde på godt over 3000 meter og hadde fremdeles flere hundre høydemeter igjen. Den siste etappen går først i bratt løsgrus, noe som virkelig fikk oss til å hive etter den allerede korte pusten. Vi merket også lett hodepine, men det skyldtes nok like mye den UVanlig sterke solstrålingen som formelig boret seg ned i hodebunnen. Møysommelig gikk det oppover, og vi var glade da vi endelig nådde 'innspurten', som går på fast fjell langs kanten av stupet mot sørøst. Så lenge vi holdt klar av de overhengende snøskavlene, var det trygt og fint å gå her, selv om vi selvfølgelig merket at kroppen hadde forflyttet seg over 1660 loddrette meter i tynn luft.
 

Men endelig var vi oppe. Hele toppunktet er forførerisk dekket av snø, som i noen retninger også henger utover stupene, så vi valgte å utvise større forsiktighet enn noen av de andre fotsporene tilkjennega. Vi registrerte bestigningen i loggen under varden som stikker opp av den hvitkledde kappen. Fra toppen så vi heldigvis ikke noe til de ettermiddagsstormene parvokterne hadde forespeilet oss. Tvert i mot: Det var den perfekte dag på verdens tak – i hvert fall Canadas! Utsikten ligner ikke noe annet vi har opplevd. Man sitter på toppen av et ufattelig vilt og vakkert tinde- og brelandskap som virker å strekke seg uendelig ut i alle retninger; vi kunne peke ut Mount Assiniboine i sør, Bugaboo-spirene vest i British Columbia, og skimtet vi ikke Mount Robson langt oppe i nord?
 

Og en engelsk mil rett under oss lå startstedet, Moraine Lake, som en turkis edelsten innfattet av is og stein i alle skygge- og fargenyanser.

Selv om det var blitt en ualminnelig fin og solrik ettermiddag, var det ikke akkurat sommertemperatur her oppe på 3543 m.o.h., så til slutt måtte vi bare rive oss løs og tenke på returen. Den gikk helt fint ned til den bratte snørenna. Her fikk jeg et lite uhell: En ufrivillig glissade, som lot seg stoppe helt udramatisk med isøksen som anker, resulterte i en albue som ble skrapet til blods av snøen og isen. I og for seg var ikke dette noe å skrive hjem om, men vi hadde muligens forlest oss på advarsler og skrekkhistorier om bjørner. Den fantastiske luktesansen deres skal nemlig kunne kjenne lukten av blod på lang avstand, så vi så plutselig for oss en mer dramatisk avslutning enn ønskelig på turen... Nåvel, her oppe i Temples sørvestside kom vel neppe verken grizzlyer eller svartbjørner, så vi fikk komme oss videre på nedstigningen. I stedet for å ta ned gjennom den siste avsatsen og sikte oss inn mot Sentinel-passet igjen, valgte vi å fortsette rett ned over ei stor snøfonn denne gangen. Vi så fotspor her, og mente at vi ville spare tid. Det øverste snøsjiktet hadde endret konsistens i solvarmen, så vi løste lett ut flak som raste nedover, men så lenge vi hadde mulighet til å holde oss i nærheten av stein som stakk opp, vurderte vi det som en trygg nedfart. Vi kom oss greit ned til den storsteinete, men stødige urda nedenfor snøkanten og derfra til stien ned mot Larch Valley igjen.

Hele denne etappen hadde vi kunnet beundre de nærmeste toppene, med Eiffel og Pinnacle Peaks rett i mot. Når man ser på disse fjellene, får man en sterk fornemmelse av å være i Nord-Amerika; med tårnfasongen og alle de små pinaklene minner de faktisk ikke så rent lite om de naturlige kulissene som inngår i mange western-filmer.

De siste kilometrene – og nesten fire hundre høydemeterne – i sik-sak nedover stien til Moraine Lake tæret selvfølgelig på de siste kreftene, – det samme gjorde nok skrålingen og klappingen for å skremme bort blodtørstige bjørner, så vi var en smule preget av dagens innsats da vi til slutt kunne stavre oss bort til bilen, elleve timer etter starten. Men da vi svingte ned til Lake Louise og kunne se tilbake mot Mount Temple, føltes det nesten utrolig å ha vært der.

Ikke bare hadde det vært en fantastisk tur; dette måtte være et høydepunkt i livet, både i overført og bokstavelig forstand!

– Slik satt vi og sullet, slitne og fornøyde, mens bilen nærmest fant vegen av seg selv nedover Bow Valley igjen. For oss gjaldt det bare å betrakte og beundre – til høyre og til venstre – fjell, topper og atter tinder: Rocky Mountains...

Kart: NRCan Topographic Maps 82 N/8 Lake Louise