HVA ER EN TOPP?

Det kan kanskje synes helt unødvendig å skulle definere noe som tilsynelatende er så opplagt; en topp er et punkt der det skråner nedover på alle kanter er et mål å hige etter er et sted å betrakte tilværelsen ovenfra... Imidlertid har fjellfolk i generasjoner diskutert hva som kan regnes for en selvstendig topp, eller ut fra hvilke kriterier man kan si noe om hvor 'bra' en fjelltopp er. Dette er nok problemstillinger som i særlig grad angår toppsankere, blant andre dem som er opptatt av å ha alle topper over 2000 m.o.h. i samlingen. For hvilke fjelltopper utgjør egentlig 'samtlige 2000-metre i Norge' – og hvor mange er det?

I 1950 utarbeidet D. B. Burchardt en systematisk oversikt over "Fjell i Norge over 2000 m.o.h.". Han stilte krav om at: "Et selvstendig fjell bør ha en høyde etter vertikallinjen av minst 50 meter på dets laveste side, regnet fra sidens basis til toppen." I henhold til dette kriteriet stilte Burchardt opp en liste på 184 selvstendige fjell. Topper som ikke tilfredsstilte denne definisjonen, ble regnet som sekundære, men 84 utvalgte av dem ble likevel ansett som så 'skikkelige fjell' at de fikk plass i en kompletterende oversikt. I alt bestod Burchardts opprinnelige liste dermed av 268 fjelltopper over 2000 m.o.h. Trettifem år etter Burchardt skrev så Eivind Røyne "Fjell i Norge over 1800 meter" (1985), og dette heftet har kanskje betydd enda mer når det gjelder å komme fram til en viss konsensus om hva som er den 'offisielle' 2000m-listen. Her presiseres Burchardts definisjon av en fjelltopps selvstendighetsgrad til å være dens primærfaktor, hvor Røyne i praksis setter en grense ved primærfaktoren 30, det vil si at man minst må gå 30 høydemeter ned fra toppen for å komme til en høyere topp. Imidlertid inneholder listen presumptivt alle topper som har en primærfaktor på mer enn 10 meter, og dermed er Burchardts 'sekundære fjell' på en måte ført videre i denne oversikten også (selv om Røyne unngår å bruke begrepet). På denne bakgrunn framkommer lister på henholdsvis 230 topper (med primærfaktor på minst 30 meter) eller 300 topper (hvor primærfaktoren er fra 10 meter og opp) over 2000 m.o.h., som – i likhet med Burchardts oversikt – har dannet basis for omfattende aktivitet:

Mens den norske utgaven av fjellvandring i etterkrigstiden nærmest hadde vært synonymt med å gå fra hytte til hytte langs rødmerkede stier (fjellklatring var sammenliknet med De britiske øyer og Sentral-Europa en svært eksklusiv aktivitet), begynte dette gradvis å forandre seg fra 1980-tallet. Arne Næss’ begrep "tinderangling" ble aktualisert, ikke minst med slagordet "Opp fra dalene, opp på tindene", som har stått som motto for en rekke utmerkede turguider – både til 2000-metrene og andre topper – av Erik W. Thommessen og hans ulike medforfattere. Turistforeningen bidro til å organisere de tindeinteresserte i særlige fjellsportgrupper, hvor mye av hensikten har vært å bistå medlemmene i å nå sine høydemål. Dette er på ingen måte et særnorsk fenomen: I Skottland har man drevet såkalt 'Munro-bagging' i stor skala i mer enn 100 år, det vil si at man samler systematisk på de toppene over 3000 fot som Sir Hugh T. Munro publiserte en oversikt over i 1891. At prestasjons- og konkurransemomentet noen ganger er så framtredende at det hele minner litt om iveren etter å klare merket i Birkebeinerrennet eller -rittet, kan i så fall verken Munro, Burchardt eller Røyne holdes ansvarlig for...

Det jeg for min del finner mer diskutabelt, er at man pretenderer å kunne beskrive en topps kvaliteter gjennom rent naturvitenskapelige kriterier. Å befinne seg på, eller på ferd mot, et geografisk høydepunkt i tilværelsen, er i minst like stor grad underlagt sanse- og følelsesmessige opplevelser som mål for såkalt objektive kriterier. Og her er vi ved et sentralt poeng: Vi forholder oss alltid til vår omverden – også til fjelltoppene vi karrer oss opp på – på en fortolkende måte. Tolkningen er til gjengjeld uløselig knyttet til opplevelsens kontekst, såvel som til de forestillingene vi bringer med oss fra før. Dette er i pakt med hermeneutiske forståelsestradisjoner, samtidig som det knytter an til den fenomenologiske grunntesen at det er den sansemessige tilgangen til tingene som er grunnlaget for vår forståelse. For å vende tilbake til problemstillingen om hva en topp er, vil jeg derfor hevde at det er et spørsmål man må stille overfor sin konkrete opplevelse og erfaring med hver enkelt topp. En slik tilnærming, som er forankret i humanistisk tankegods, vil i mindre grad enn det objektive kriteriet primærfaktor framstå som en fasit. Imidlertid er det ikke nødvendigvis snakk om total relativisme og rendyrket subjektivisme heller; eksempelvis kan det at toppen har fått et navn være en indikasjon på at forestillingen om fjellets selvstendighet oppfattes som en gyldig 'sannhet' innen et sosialt, intersubjektivt fellesskap, for eksempel blant dem som har bodd og virket omkring fjellet.

På en slik bakgrunn vil kanskje et hermeneutisk / fenomenologisk perspektiv faktisk åpne for det som også intuitivt oppfattes som riktig, i større grad enn hva en mekanisk telling av høydemeter langs vertikallinjen ned til høyestliggende skard inntil toppen gjør...

*

P.S. Så må ovenstående refleksjoner likevel suppleres med en tanke selverkjennelse: Prinsippfasthet er muligens en substans som løses noe opp i tynn luft. Jeg må i hvert fall tilstå at i store høyder kan min egen moral på dette området bli dobbelt så moralsk som ellers. På den andre siden er jo livet forøvrig fullt av inkonsekvenser og paradokser. Siden jeg registrerer at så mange 2000-samlere går etter absolutt alle 'Røyne-toppene' (eventuelt også med senere tilføyelser, for eksempel etter slike tilleggslister som Ivar Helleberg og Jan-Erik Langen i HHTs fjellsportgruppe eller Julia og Morten Helgesen har utarbeidet), har jeg ikke klart å motstå fristelsen til også å føre opp noen topper som knapt kan forsvares på fenomenologisk grunnlag i min egen logg over besøkte topper. I tillegg har jeg etter hvert erfart at hvis jeg definerer selvstendige topper ved primærfaktor på 10 meter, kommer jeg langt flere steder enn jeg ellers ville gjort. Dessuten oppdager jeg topper der ingen skulle tru at nokon slike fantes – for eksempel i byer eller på holmer og skjær – i pakt med Toppen av alt-konseptet, og som det er en like stor glede å finne hver gang. D.S.