Uansett hvor man befinner seg på Tenerife (eller for den saks skyld på en av naboøyene) kan man ikke unngå å se den 3718 meter høye toppen av Teide. Tenerife er ikke større enn 2072 kvadratkilometer (se NASAs satelittbilde av øya), men på det arealet kan man oppleve tropiske og subtropiske klimasoner, laurbær- og furuskoger, samt altså Spanias høyeste fjelltopp. (For sammenlikningens skyld måtte vi plassere Galdhøpiggen på Senja for å få et noenlunde tilsvarende forhold mellom areal og høyde.)

Teide ligger i det enorme Las Cañadas-krateret som er en av verdens største kalderaer. Kalderaen ble dannet ved at det en gang stod en gigantisk vulkan her som til slutt raste sammen fordi det underliggende kammeret ble tømt for magma under et stort utbrudd. Dermed kunne ikke vulkanveggene lenger bære steinmassene og styrtet sammen. Siden oppstod det nye vulkaner inne i det gamle krateret, blant annet Pico de Teide, Pico Viejo og Montaña Blanca. I dag står den opprinnelige kraterveggen – Circo de Las Cañadas – igjen som et stort amfiteater på sørsiden av kalderaen, og utgjør en grense for Parque Nacional del Teide, som ble opprettet i 1954. Den inneholder Las Cañadas – store sletter eller dalsenkninger innimellom lavamarkene – men mest dominerende er selvfølgelig Teidemassivet, som ovenfor kan beskues fra Guajara, den høyeste toppen på Circo’en, 2715 m.o.h. Den yngste vulkanen Pico de Teide rager over sine eldre drabanter Pico Viejo (3135 m.o.h.) og Montaña Blanca (2748 m.o.h.).

Jeg ankom Puerto de la Cruz på nordkysten av Tenerife ganske sent julaften, og hadde egentlig tenkt å bruke første juledag til å sondere terrenget og turmulighetene i nasjonalparken, samtidig som jeg akklimatiserte meg for høyden, for eksempel med en topptur til Guajara. Jeg hadde heller ikke fått skaffet den nødvendige tillatelsen til å bestige toppkjeglen på Teide, noe som kreves på grunn av erosjonen som stor ferdsel fører til. Imidlertid viste været seg fra en bra side, og siden gondolbanen som går opp til 3555 m.o.h. var stengt for høytiden – og med den nesten all turisttrafikken – ble jeg fristet til å gjøre et forsøk på å komme opp på fjellet.

Jeg startet fra Las Cañadas der det tar av en kjerreveg oppover mot Montaña Blanca. Det gikk greit å ta seg 450 høydemeter opp til denne utløperen fra Teide. Her møtte jeg de såkalte Huevos del Teide – Teides egg – store lavaklumper som har rullet nesten som snøballer videre fra der hvor hovedstrømmene en gang stanset.

Montaña Blanca er en gammel vulkan som nå er dekket av sedimenter og lys pimpstein (derav navnet 'det hvite fjellet'). Denne steinarten dannes ved at gassholdig lava blir slynget opp i lufta – sannsynligvis under et av Teides utbrudd – og størkner full av bobler. Jeg gikk ut til toppunktet på 2748 m.o.h. og fikk en fin utsikt over kalderaen derfra.

Men nå begynte den hardeste stigningen. En sti slynget seg fram og tilbake mellom to lavastrømmer opp til Refugio de Altavista som ligger på 3265 m.o.h. Dette enkle overnattingsstedet holder imidlertid stengt fra november til mars, men utsikten 1000 meter ned til Las Cañadas og mot kraterveggens østlige parti var vidåpen.

Snudde jeg meg oppover, fikk jeg igjen øye på Teides aller øverste parti – El Pilón de Azucar. Jeg måtte imidlertid følge tråkket halvannen kilometer gjennom lavaen før jeg var framme ved selve toppkjeglen. På vegen passerte jeg Cueva del Hielo – en ganske stor grotte med istapper hengende fra taket året rundt.

Da jeg nærmet meg endeholdeplassen for gondolbanen, ble jeg litt nervøs for å bli nektet adgang til El Pilón. Jeg ville påberope meg et slags 'juleamnesti', men snek meg likevel opp en lite åpenlys rute. Imidlertid viste det seg at på denne meget hellige dagen i det katolske kirkeåret har også alle voktere i spanske nasjonalparker fri. Felíz Navidad! De siste par hundre meterne i sik-sak opp til toppen var anstrengende. Så høyt hadde jeg aldri vært før, og det merket kroppen. Spesielt siden senga jeg hadde forlatt om morgenen lå omtrent på havnivå. Nå hadde jeg også forflyttet meg nesten 1400 høydemeter til fots – antakelig i litt for ivrig tempo.

På toppen av Spania var det kaldt, bakken hadde delvis vært dekket av is siden 3400 m.o.h. Jeg traff tre tyskere som gjorde meg oppmerksom på hvor svoveldunsten jeg hadde kunnet kjenne lenge kom fra. I krateret siver det gasser ut gjennom flere sprekker og hull i grunnen. Man kan faktisk brenne seg om man kommer for nær – temperaturen er opp til 86°C!

Siden besøket er begrenset fins det heller ingen loggbok på toppunktet, men derimot en digital logg på web’en. El Pilóns krater er ganske beskjedent, bare 80 m i diameter og drøyt 20 m dypt, med andre ord lite å skryte av mot det enorme Circo de Las Cañadas, hvor man på bildet under blant annet kan se toppene Guajara og Montaña de Pasajirón – mål for en annen topptur – i bakgrunnen.

Utsikten fra Teide er nesten ubeskrivelig. De lavere delene av Tenerife var imidlertid dekket av skyer som kom drivende inn fra havet. Men over skyene kunne man se naboøyene La Gomera, La Palma, El Hierro og Cran Canaria rage opp. Det som tiltrakk seg mest oppmerksomhet i nærheten var utvilsomt det store krateret på Montaña Chahorra eller Pico Viejo ('den gamle toppen') som lå nedover mot vest. Skulle jeg fortsette?

Jeg var usikker på forholdene videre til Chahorra og ikke minst ned til Las Cañadas. En erfaren toppvandrer som Ann Bowker beskiver for eksempel turen til Pico Viejo som: "...one of our roughest climbs ever..." Ville jeg rekke ned før mørket kom? Ville jeg greie å skaffe meg skyss tilbake til utgangspunktet, eller måtte jeg kanskje traske mellom én og to mil langs vegen? Disse spørsmålene var relevante nok, men det som ble utslagsgivende var at de tendensene til høydesyke jeg hadde merket en stund forverret seg: Intens hodepine og svimmelhet som ble så sterk at jeg måtte sette meg ned. Nå hadde det ideelle vært å overnatte i Refugio de Altavista, men siden det ikke var mulig valgte jeg å returnere samme veg som jeg var kommet. Etter hvert som jeg mistet høyde avtok svimmelheten, og nedstigningen gikk greit. Hodepinen trengte imidlertid en natts søvn.

Neste dag var ikke været det beste, så jeg var fornuftig og forsterket bare akklimatiseringen med å 'bestige' fem enkle topper fra 2000 til 2500 meter langs Cordillera Dorsal og i Parque Nacional del Teide. Tredjedag jul ville jeg imidlertid gjerne fortsette Teide-turen, og 'juksa litt' ved å ta gondolbanen opp til der jeg hadde sluppet på juledagen. Det var litt mer folksomt her oppe i dag, men jeg så ikke mer til mine kjederøykende britiske medpassasjerer da jeg begynte å gå vestover. Etter noen hundre meter ble tråkket så utydelig at det var vanskelig å følge. Siden det ikke var noen problemer med sikten, var det likevel ganske enkelt å finne en god rute mot Pico Viejo. Terrenget er imidlertid atskillig mer krevende enn på østsiden av Pico de Teide. Det ble å klyve langs, over og mellom usammenhengende lavastrømmer helt til jeg etter en god stund kom fram til det rolige landskapet i skardet mellom Pico de Teide og Pico Viejo eller Montaña Chahorra. Her er underlaget fint og jevnt med sandlignende sedimentmaterialer, og det er interessant å snu seg og betrakte Teide fra denne synsvinkelen, med lavastrømmenes løp så tydelig avsatt nedover fjellsiden.

Imidlertid var det fortsettelsen jeg var mest spent på – Chahorra-krateret. Dette er ti ganger så stort som Teides: 800 m i diameter og inntil 200 m dypt. Kraterkanten danner tre ganske distinkte toppområder.

Jeg gikk først opp på den høyeste toppen, 3135 m.o.h., og tok krateret i øyesyn. Det var tydelige spor etter tidligere vulkansk aktivitet inne i krateret; både små kjegler og forsenkninger etter utbrudd. På toppen fant jeg en loggbok som var felt ned i bakken. I følge den var det ikke mange som kom hit opp. Siste besøk hadde vært over en måned tidligere, noe som er temmelig sjelden når en vet at det årlig er tre millioner besøkende i nasjonalparken. Parkmyndighetene lykkes tydeligvis i å regulere turistenes atferd og slitasje på området.

Nå hadde jeg opprinnelig tenkt å finne beste veg ned til Las Cañadas, men en tur rundt den ca. tre km lange kraterkanten ble veldig fristende. Jeg startet derfor mot klokka og gikk ned fra den høyeste toppen på østsiden med retning mot den 3102 meter høye vesttoppen. På vegen fikk jeg et fint innsyn i krateret.

Da jeg kom opp på toppen, så jeg rett ned i den dypeste forsenkningen i krateret, 200 meter under, med mange interessante klippeformasjoner.

På denne siden var terrenget preget av forrevne klipper og svært skråstilte plateforskyvninger, så det var spennende å klyve oppover kanten mot sørtoppen. Her fikk jeg også orkesterplass til Teides nesebor – Las Narices del Teide – resultatet av et utbrudd på siden av Montaña Chahorra i 1798. Man kan tydelig se hvordan lavaen har strømmet ned og utover Las Cañadas’ vestlige områder. Chahorra hadde forøvrig sitt siste utbrudd ved Montaña Chineyro – mye lenger ned i fjellsiden mot vest – i 1909.

Vel oppe på den nesten flate sørtoppen 3106 m.o.h., kunne jeg igjen beundre dette svært interessante krateret og området, før jeg måtte gjøre vegvalg nedover. Her var jeg også litt usikker. Jeg hadde lest beskrivelser av ruter som gikk via Narices del Teide og enten endte ved Boca del Tauce i sørvest eller Mirador de Chio i vest, men ikke funnet noe da jeg kjørte rundt på rekognosering dagen før. Fra mitt nåværende fugleperspektiv kunne jeg se at det var et svakt tråkk ned fra fjellet, men som fortapte seg i all lavaen nede i kalderabunnen. Jeg tenkte også på den lange transportetappen det ville bli langs vegen tilbake til utgangspunktet, så jeg bestemte meg for å prøve en annen vri: Jeg ville forsøke å gå gjennom lavastrømmene sørøstover, til jeg kom til et lettere terreng som kunne bringe meg ned til Las Cañadas nordøst for de spektakulære klippene Los Roques de Garcia. Jeg hadde også lest at det skulle strekke seg noen replavastrømmer i den retningen lenger nede. Lava er nemlig delt inn i to hovedkategorier: Uregelmessig og oppbrukket blokklava, og jevn plate- og replava. Fra Hawaii har disse typene fått betegnelsene aa – lava man ikke kan gå på med bare føtter, og pahoehoe – lava man kán gå på. Det landskapet jeg bega meg inn i nå var definitivt aa! Maken til kronglete terreng har jeg knapt vært borti. Opp og ned, fram og tilbake mellom sylskarpe, ustødige blokker, stabler, egger og renner bar det, – og uten at det syntes som om jeg kom av flekken.

Lava er ikke det enkleste å ferdes i. Ved siden av at det kan være skarpe kanter det er vondt å holde i og farlig å falle mot, er materialet porøst og sprøtt og brekker lett i stykker. Det er dermed upålitelig både som underlag og feste. (Jeg var glad jeg hadde gamle fjellsko – både for såler og overlær var slitasjen som ved mange måneders vanlig fjellbruk.) Imidlertid kom jeg omsider fram til noen passasjer med fine sedimenter og vegetasjon midt i alt det svarte, og herfra fulgte jeg slike kanaler nedover mot Las Cañadas.
 

Hittil hadde jeg ikke sett noe særlig dyreliv på turen. Teide-spurven var riktignok observert, men først her – hvor det til tider var ganske tett nålekratt – registrerte jeg mye aktivitet fra øgler. Jeg kunne stadig se firfisler på opp til 10-15 cm, men de atskillig større slektningene hørte jeg bare romstere i krattet. De lovede pahoehoe-strømmene gjorde egentlig ikke så stor forskjell, erosjon hadde gjort denne lavaen temmelig oppsprukket også, så den siste etappen ned vekslet jeg mellom å følge en liten replavarygg og å kravle nede i en tørr barranco (bekkeleie) ved siden av. Jeg holdt litt halvhjertet utkikk etter grotter jeg antok fantes i dette området, da jeg plutselig gikk meg på en flokk muflon-sauer, som sky kom seg på trygg avstand. Disse dyrene – egentlig hjemmehørende på øyer i Middelhavet – er innført av mennesker, men har etablert en selvstendig stamme her i nasjonalparken.
 

Nede i kalderabunnen spanderte jeg mine siste krefter på det lille fjellet (alternativt: den digre pimpsteinhaugen) Montaña Majúa på 2319 m.o.h., før jeg kunne vende bilen mot alle hårnålsvingene nedover Orotava-dalen. Sammen den tilfredse følelsen av å ha gjennomført en spennende tur, var jeg også full av forventninger til flere dager og flere turer i dette helt spesielle landskapet.

Kart: ICONA – CSG 123. Parque Nacional del Teide.