"Som skutt opp av Østerdalsvidden står dette veldige trehoders troll..."

Sølen, ja Sølen – der står jeg ved bruddet på linjen i de lange, rolige linjers verden. Som skutt opp av Østerdalsvidden står dette veldige trehoders troll der, uventet og uanet, og stirrer utover ødemarken (Theodor Caspari).

Rendalssølen er et mektig fjellmassiv som troner i nokså ensom majestet. Det framstår som mektig fordi det rager så høyt – inntil drøye 1000 meter – over de omliggende nærområdene, og fordi hver av de tre toppene har massive, monumentale former som er atskilt av dype skard. Jeg hadde lenge hatt fjellet i kikkerten (i dobbel forstand) og en høstdag i slutten av september bestemte jeg meg for å ta turen. Værmeldingen var lovende, med fint vær som skulle komme etter den for årstiden sedvanlige morgentåka. Jeg kjørte fra Hamar ikke alt for tidlig på morgenkvisten, men så ikke klar himmel før jeg var kommet helt til Åkrestrømmen i Rendalen. Fra Øvre Rendal går det bomveg innover til Sølensjøen, hvor forresten Norges største innlandsfiskevær, Fiskevollen, ligger. Da jeg kom opp på platået mellom Rendalen og Sølensjøen, trådde det store fjellet fram gjennom disen. Jeg må innrømme at jeg begynte å lure på om planen min om å besøke alle tre toppene var vel ambisiøs. – Ikke bare på grunn av de store høydeforskjellene som skulle forseres, det var også tydelig at den samlede distansen jeg måtte tilbakelegge var betydelig. På grunn av årstiden var jeg litt usikker på om dagslyset ville holde til en såvidt omfattende tur; dagen hadde allerede lakket langt ut på formiddagen, men det er jo alltids mulig å justere planer undervegs...

I vegskillet i Åkerådalen, et par kilometer fra bredden av Sølensjøen, kjørte jeg sørover mot Mefurua. Etter ca. 500 m fant jeg en parkeringplass og begynte å gå oppover lia i den hensikt å komme inn på stien som går opp i Vesleskardet mellom Veslesølen og Nordre Sølen. Jeg trodde jeg traff den akkurat i krysset med stien som kommer fra Mefurua, og tok derfor forskriftsmessig til høyre. Imidlertid viste det seg etter hvert at dette stidelet var litt 'flokete', og at jeg faktisk hadde havnet på feil sti. Dette var ikke noe stort problem, det var bare å peile seg inn mot skardet og finne min egen veg gjennom det lettgåtte terrenget. På slutten av dagen viste det seg likevel at de minuttene jeg hadde rotet vekk kunne ha vært gode å ha. Men gjort var gjort...

Vel oppe i Vesleskardet var det bare å legge i veg opp urda mot ryggen på drøyt 1200 m.o.h. Litt kronglete var det, med stadige renner som gjorde at kursen måtte korrigeres, men ikke noe stort problem. Jeg fulgte ryggen videre mot Nordtoppen. Enkelte steder var steinblokkene fuktige og sleipe etter tåka, så en viss årvåkenhet måtte til for ikke å gli. På ca. 1600 m.o.h. kom jeg ut på kanten mot den første av botnene som har gravd seg loddrett inn i Sølen fra nordvest. Herfra var utsikten flott langsetter disse stupene.

I løpet av de siste hundre bratte høydemetrene kom både den Nordre, Midtre og Søre til syne i disen, og jeg var snart oppe ved varden på 1699 m.o.h. På Nordtoppen er ellers berggrunnen i stor grad preget av karakteristiske konglomerater. Oppe på toppunktet er det bredt og romslig, men ryggen smalner til en egg ned mot skardet før Midttoppen. Her holdt jeg litt for langt mot sør i førstningen og erfarte at urda ikke var like stødig overalt. Etter å ha funnet den beste ruta gikk ferden greit ned i skardet som ligger på omtrent 1450 m.o.h.

Fra skardet kneiser eggen til Midttoppen 300 m rett til værs. Her er det nemlig så bratt at det blir reell klyving det meste av vegen. Heldigvis var ikke steinene særlig våte og glatte lenger. Dessuten er det for det meste fast fjell der hvor det er brattest. Lenger opp er det ikke fullt så steilt, men her er det til gjengjeld mer løs urd og grusrenner, så det går nesten opp i opp når det gjelder vanskelighetsgrad. Det siste stykket mot toppen flater litt ut, og her var det fint å gå langs kanten av det loddrette og nesten 700 m dype Nordre Sølenholet. Det deilige magasuget var prikken over i-en på denne artige oppstigningen. Midttoppen i seg selv (1755 m.o.h.) var også flott med en stor varde helt ute på stupkanten og fantastisk utsikt i alle retninger. Selv om dagen var disig, var det lett å forstå at Rendalssølen regnes som et av Skandinavias aller beste utsiktspunkter. Alle fjellene i Nord-Østerdalen trer tydelig fram, ellers er utsynet dominert av Rondane i vest.

Fra toppen er det varding de 550 metrene ned til Skardtjørna som ligger sørøst i det dype og vakre Sølenskardet. Her måtte jeg ta et valg: Skulle jeg fortsette over Sørtoppen før jeg dreide kursen nordøstover mot utgangspunktet igjen, eller skulle jeg følge merket sti gjennom skardet og dermed knappe inn turen og ikke minst tidsbruken betraktelig? Selv det korte alternativet innebar minst 11 km langs sti, og det var bare to timer igjen til solefall...

Imidlertid ble fristelsen om enda en topp for stor. Selv om jeg regnet med å bruke to timer bare over toppen, ville jeg nok klare å ta meg fram i skumring og mørke gjennom det ganske lette terrenget på den andre siden, mente jeg. Dermed bar det oppover mot Sørtoppen, som er 1688 meter høy. Underlaget var ganske likt det ved oppstigningen mot Nordtoppen; urd med noen renner. Det gikk likevel helt greit å ta seg opp nye 500 høydemeter. På toppen, som er ganske utstrakt med flere varder, var det fint å ta et skikkelig tilbakeblikk på dagens tidligere topper og egger. Jeg var forberedt på at det kom til å gå rakt ned på nordsiden – det hadde jeg kunnet observere fra Midttoppen – men sannelig var det enda brattere enn jeg hadde forestilt meg. I tillegg var urda veldig ustødig, så nedstigningen tok faktisk minst en halv time lenger enn planlagt.

Slik hadde det seg at solnedgangen inntraff allerede idet jeg møtte stien mot Fiskevollen, så her var det bare å sette fart på de nokså slitne beina. Jeg regnet ut at samlet stigning så langt denne dagen hadde vært over 1800 høydemeter, og her fra nordsiden av Søre Sølen hadde jeg enda hundre meter oppover (og 6-7 km bortover) til Vesleskardet. Det ble mørkere og mørkere for hvert minutt nå, og stadig vekk mistet jeg stien. Føtter og knær merket også opp- og ikke minst nedstigningene, så det ble nødvendig å justere tempoet og ta noen uttøyninger undervegs. Dermed var det bekmørkt da jeg kom opp i Vesleskardet. Akkurat denne datoen var månen tilfeldigvis også på sitt mest fraværende, så derfra var det liten hjelp å få. Men siden jeg var kommet til skardet, kunne jeg i hvert fall ane den svakt skimrende Sølensjøen nede på den andre siden, så det skulle ikke være nødvendig å orientere etter kompass. Jeg gjorde forsøk på å holde stien, men det skulle ikke mer enn et par-tre meter med urd før jeg kom vekk fra den. For å være sikker på at jeg ikke kom inn på vegen lenger vest enn bilen stod parkert, lot jeg derfor sti være sti og peilet meg godt ned mot sjøen for å treffe vegen nærmere Mefurua, og så følge den oppover.

Det har en egen stemning å famle seg fram i mørket på denne måten. Det går så stille og rolig, men jeg hadde en helt klar fornemmelse av å ikke være alene. Flere ganger merket jeg dyr – i hvert fall en hare – som strøk forbi like i nærheten (huldra hadde jeg stiftet bekjentskap med et par dager tidligere, så henne var det nok dessverre ikke...). God tid må man imidlertid ha: Trær og busker bør helst føles med hendene først, og det å komme over bekker og myrer krever konsentrasjon og aktive auditive og taktile sanser. Jeg brukte nok innpå en og en halv time de tre-fire km fra Vesleskardet og til jeg endelig kunne strekke ut og sette meg i bilen. Sliten, javel, men allerede da visste jeg det som etterhånden har blitt enda sikrere: Denne dagen vil ha sin plass i minnet så lenge Alzheimer og de andre røykleggerne holder seg unna.

Kart: 2018 IV Isteren