Ormtjørnkampen var landets minste nasjonalpark, kun 9 kvadratkilometer i utstrekning, inntil den ble utvidet til langt større Langsua nasjonalpark i 2011. Den ble fredet på grunn av det uberørte urskogmiljøet som fins her; det er for eksempel ingen andre steder i Norge hvor furuskogen vokser så høyt. For å komme til Ormtjørnkampen, sluttet jeg litt tidlig på jobben en kjølig septemberdag i 1999 og kjørte til Gausdal Vestfjell hvor den ligger. Noen hundre meter vest for Holsbrua på Vestfjellvegen tar det av en bomveg mot Ormtjørnsætra. Visstnok går det an å leie nøkkel på Holsbru kafe, men det er også greit å parkere ved bommen og gå knappe 3 km langs vegen inn til Ormtjørnsætra, så jeg valgte å ta beina fatt.

Hundre meter øst for sætra er en sti skiltet med "Ormtjernkampen (bratt sti)". Det virket jo lovende. Stien ledet meg gjennom ei eldgammel storurd som var gjengrodd av frodig urskogbiotop, og gikk etter hvert over i vekslende småskog-, myr- og fjellterreng opp til varden på toppen av Ormtjørnskampen, 1128 m.o.h. Mot slutten var det nokså bratt og fint her på sørøstsiden av toppen. Utsikten bakover domineres av Synnfjellet med Spåtind som høyeste punkt. Vel oppe ser man rett ned i Dokkvatnet og mot Hornsjøen bak der igjen. Sørover ligger Synnfjorden og lenger mot øst det store Dokkfløyvatnet, som ble regulert midt på 1980-tallet. Mot nordøst stiger Gausdal Nordfjell fram, hvor stupene på Skeikampen og Bånsæterkampane markerer seg. I den klare høstlufta kunne jeg betrakte alpinanlegget i Hafjell på den andre siden av Gudbrandsdalen, nesten 50 km rett østover, svært tydelig.

Fra varden fulgte jeg stien nord- og nordvestover langs ryggen ned i Storskardet mellom Ormtjørnkampen og Dokkampen. Derfra dreier råket i sørlig retning ned mot Ormtjørnsætra igjen, så jeg krysset i stedet over myrområdene mellom de to tjørnene i skardet og beveget meg opp i den nokså tettbevokste lia sør for Dokkampen. Under stupet mot toppen gjorde jeg flere utfall vestover til jeg fant en mulighet til å klyve opp – det går selvfølgelig an å dreie rundt stupet også – og fulgte så en liten sti langs kanten opp til toppen, 1124 m.o.h. Herfra kan man se fjellene i nord enda tydeligere, som Ruten i Espedalen, Langsuene helt nord i Gausdal og Skaget i Øystre Slidre. Det byr heller ikke på problemer å identifisere mange av toppene i Rondane og Jotunheimen.

Fra Dokkampen tok jeg peiling på de slake høydedragene som heter Glupan. Det er flere tråkk her, men det lå en del snø i skyggesiden denne dagen som gjorde det vanskelig å følge dem, så jeg strenet i stedet i nokså rett linje mot den sørligste høyden – og skremte opp noen ryper i hvitspraglet høstdrakt. Fra toppen førte en ganske tydelig sti bratt ned i et lite skard før den gjorde et par rolige slynger opp mot dagens siste varde...

Denne toppen, Snæreskampen, 1088 m.o.h., ga enda bedre utsyn rett mot sør og sørvest, hvor toppene på nordsiden av Vestfjellvegen avtegnet seg mot ettermiddagens lave sol. Over den vakre sjøen Snæra, som ligger et par hundre meter rett under, kunne jeg beundre mine gamle kjenninger Snuen, Røssjøkollane og Djuptjernkampen fra 'baksida'.

Letteste veg ned fra Snæreskampen viste seg å være å følge stien tilbake til det første naturlige søkket i terrenget sørøstover, og så ta nedover gjennom varierte myr- og urskogsteiger til jeg støtte på Bubekken som ledet meg til vegen mot Ormtjørnsætra. Herfra var det bare å traske videre til bommen og den parkerte bilen igjen.

Hele turen tok ca. fire timer, og på den tiden – hvor jeg også fikk tid til å beundre utsikten både i makro- og mikroperspektiv – dekket jeg faktisk mesteparten av Ormtjørnkampen nasjonalpark, i hvert fall de høyeste punktene. Noen 'tinderangel' kan det vel knapt karakteriseres som, men en riktig fin tur var det likevel.

Kart: 1717 II Synnfjell