Et av de mest kjente og billedskjønne panoramaer i Trollheimen er utsikten innover Gjevilvassdalen med Okla på sørsiden og Blåhø og Gjevilvasskamman på nordsiden av det lange, vakre Gjevilvatnet. De tre Gjevilvasskamman utgjør et massiv som representerer noe av det mest alpine i den sentrale Trollheimen, med høye topper, dype botner og dramatiske egger. Jeg hadde tenkt en stund på muligheten for en tur som omfattet alle toppunktene og mesteparten av de interessante partiene på kammene. Til sammen er det tolv topper med primærfaktor på minimum 10 meter i kammassivet (for komplett oversikt, se Trollheimen). Halvparten av disse har primærfaktor fra omlag 50 meter og oppover. Disse er:

Det var en kjempefin formiddag med sol, blå himmel og klar høstluft da vi startet oppturen fra Raudøra ved Gjevilvatnet. Vi fulgte merkingen fra Gjevilvasshytta mot Trollheimshytta til ca. 1000 m.o.h., hvor vi krysset Gravbekken. På grunn av lite nedbør var dette en enkel sak – i motsetning til flere ganger tidligere, hvor vi har vært helt avhengige av vadestavene som TT har satt ut ved turistrutas vadested en kilometer lenger oppe. Nå hadde vi flott nærutsikt mot Okla i sørøst, Blåhø i nord og midt imot den hemre av Gjevilvasskammene. Vi fulgte den lettgåtte urda opp på kammen, som er en bred og god rygg til å begynne med.
 

Herfra hadde vi førsteklasses utsikt mot de to andre kammene, hvor særlig de bratte partiene på den midtre påkalte oppmerksomheten vår. Snart møtte vi noen slukørete rypejegere som hadde drevet fuglene nordover, men ikke tort å følge etter over hakkene. Enn så lenge var vi usikre på om vi var i besittelse av større vågemot og fjellerfaring enn disse karene, – med børser over skuldrene og de digre, voksete trønderbartene sine virket de jo macho nok...
 

Etter kort tid fikk vi imidlertid svaret vi hadde håpet på: Sørfra var det temmelig enkelt å ta seg ned i bunnen av det første hakket. Utfordringen bestod i å komme seg opp på den andre siden, men det gikk ganske greit å klyve rett opp. Selv om det var bratt, var det gode holdepunkter. Mens vi holdt på her, kom flokken på 6-8 ryper flygende rett gjennom hakket, bare noen meter fra oss.

Det neste hakket var en smule vanskeligere. Ikke så vrient å komme ned i bunnen her heller – spinkelt og ustødig skiferunderlag til tross – men oppstigningen bød på litt mer krevende klyving. Vi måtte dreie noe vestover og rundt ryggen for å finne den beste vegen opp, og dermed ble ruten eksponert for atskillig større fallhøyde enn det forrige hakket. En glipp her ville kunne få skjebnesvangre konsekvenser. Imidlertid vurderte vi det ikke som for risikofylt å gjennomføre uten sikring – i hvert fall ikke under så gode forhold som denne dagen – og vi kom oss uten større problemer opp på høyde 1461.

Herfra kunne vi skue langsetter ryggen mot den største toppen på kammen, bakenfor til venstre lå målet deretter – den nordligste toppen på Midtre Gjevilvasskam med snøfonna – og bak det hele tronet Snota, et av Trollheimens aller vakreste fjell, i opphøyet ro.
 

På veg bortover hemrekammen støtte vi på flere dype jordlag som virket noe malplasserte her oppe i høyden. Det dreier som om store mengder forvitringsjord, som muligens er av riktig gammel dato. Geologer og botanikere mener nemlig at flere av toppene i Trollheimen må ha raget som nunataker over isen i siste istid. Dette er også forklaringen på den relativt rike forekomsten av planter som bare fins her, eller på én eller fåtallige andre lokaliteter. Et eksempel på dette er norsk malurt, som fins i området Dovre-Sunndalsfjella-Trollheimen, og ellers bare noen steder i Nord-Ural og på ett voksested i Skottland – områder som også antas å ha vært isfrie under siste istid.
 

Vel framme på toppen skremte vi opp rypeflokken igjen, og vi kunne følge den med blikket der de fløy over mot den store snøfonna oppe i østsiden av Midtre Gjevilvasskam. Vi etter: Først 200 meter greit ned i lett urd, så nesten 300 høydemeter oppover på større stein og blokker. Det siste stykket måtte vi ta oss over snøfonna. Denne nedbørsfattige senhøsten var snøen hard som is, så selv om det ikke var uforsvarlig bratt, måtte vi konsentrere oss om ikke å miste fotfestet og begynne å gli. Det ville ha sendt oss på ukontrollert ferd ned i urda igjen! Imidlertid nådde vi høyde 1576 uten uhell, og her åpenbarte utsikten over Storlifjellet mot Folldals- og Neådalssnota seg for oss. Vi siktet oss inn mot toppen av Indre Gjevilvasskam og startet på en fin promenade bortover dette høyfjellsplatået.
 

Etter en liten oppstigning kom vi opp på det nokså flate toppunktet på den indre kammen. Her må man ofte være forsiktig med skavler som kan henge ut over sørøststupet, men det var ingen fare denne dagen. Toppen byr på dramatisk utsyn over Gjevilvatnet og mot Okla, men også mot fjellene i Innerdalen og Sunndalen er utsikten fantastisk. Vi skulle imidlertid videre østover.
 

Så dermed bar det et par kilometer i den retningen før vi nådde dagens høyeste punkt; toppvarden på Midtre Gjevilvasskam. Her stoppet vi litt for å beundre flotte fjell i Skrymtheimen og på Dovrefjell før vi vendte oppmerksomheten mot de nære ting igjen.
 

Rett mot øst lå den hemre kammen med hakkene godt synlig, og hvor kveldssola i tillegg avtegnet silhuetten av den forestående midtre eggen. Dette skulle bli dagens største utfordring, og det var med en viss respekt vi tok kammen i nærmere øyesyn.
 

Så lenge vi hadde så god sikt som denne ettermiddagen, viste det seg imidlertid å være ganske lett å følge spor etter tidligere toppturer. Det var riktignok temmelig bratt noen steder, og et par relativt utsatte partier som nok var atskillig verre å ta seg ned enn å klyve opp, men med forsiktighet og Martins klatrekyndighet gikk det hele svært så bra.

Det begynte å bli sent da vi kom ned til det laveste punktet på eggen, men vi tok oss tid til å gå ut på det sørlige høydepunktet (1412) på midtkammen.
 

Herfra vi kunne beundre solnedgangen over Indre Gjevilvasskam før vi startet nedstigningen langs en slags rampeformasjon på østsiden av midtkammen. Det ble helt mørkt før vi kom ned til Reinsbekktjørna, og vi klarte ikke å finne stien som skulle gå på vestsiden av tjørna og bekken. Imidlertid viste den kjølige, hvite glansen som sakte krøp nedover kammen vi nettopp hadde vært på at vi gikk lysere tider i møte. Det var nemlig fullmåne – som foreløpig var skjult for oss bak den heimre kammen – men som etter en stund hjalp oss å finne stien og med det en enklere nedfart til Reinsbekksætra ved Gjevilvatnet. Her tok vi oss en velfortjent siste rast før vi trasket de siste 6 km langs stien tilbake til parkeringsplassen ved Raudøra. Og ikke bare opplevde vi fantastiske måneskinnsstemninger i skogen langs vatnet; på slutten av turen begynte sannelig et svakt, grønlig nordlys å flimre over himmelen også. – En perfekt dag!

Kart: 1520 III Oppdal

Tilbake til forsiden