FRANKRIKE

I 2015 skulle jeg endelig stifte kjennskap med skikkelige franske fjell. På topptur til Chamonix-dalen med en fin gjeng klarte alle å komme opp på Vest-Europas høyeste fjelltopp. Mont Blanc ble regnet som Europas høyeste fjell inntil Sovjetunionens oppløsning i 1991, men nå har som kjent Elbrus i russisk Kaukasus overtatt denne posisjonen. Mont Blanc-massivet ligger i Frankrike, Italia og Sveits, mens selve toppen av Mont Blanc så vidt ligger inne på fransk side av grensen, til tross for at italienerne ønsker at den skal være delt mellom de to nasjonene. De har et poeng, for særlig her i de vestlige delene av Alpene følger landegrensene i hovedsak fjellkjedens hovedkam. Det samme gjelder for de viktigste vannskillene. Flere av de store elvene i Europa – som Rhône, Rhinen, Donau og Po – har sine kilder i Alpene. Hele fjellkjeden strekker seg i en 120 mil lang bue fra Wien i øst til Rivieraen i vest, og med litt fantasi kan man forestille seg at Alpene dukker opp av Middelhavet igjen på Korsika.

Men også i virkeligheten har den sørligste delen av Alpene en gang brutt av fra fastlandet og dreid sakte rundt sin egen akse før den i dag, mer enn 30 millioner år senere, framstår som den fjellrike middelhavsøya Korsika, 18 mil sør for Rivieraen. Fremdeles har granittøya mange alpine topper. Drøyt 100 av dem rager minst 2000 meter over Middelhavet. Aller høyest er Monte Cinto på 2706 m.o.h. Skjønt, om fjellet heter Monte Cinto eller U Monte Cintu er tema for den allestedsnærværende språkstriden på Korsika. Helt fram til årtusenskiftet har kampen for korsikansk selvstendighet funnet voldelig uttrykk. I dag er blant annet overmaling av navneskilt som ikke er på corsu en fredeligere, men like fullt symboltung, protest. Språkhistorisk er korsikansk preget av øyas kolonihistorie – den har i tur og orden vært besatt av grekere, kartagere, romere, vandaler, østgotere, maurere, pisanere, genovesere, engelskmenn og franskmenn – og språket er særlig påvirket av latin, eldre fransk og italienske dialekter.

Familieferien på Korsika sommeren 2015 resulterte i en god del små og halvstore topper. Jeg forsøkte meg riktig nok på Monte Cinto også, men med et hode som holdt på å gå varmt etter å ha surra alt for lenge med ulike rutevalg mellom 2200 og 2300 m.o.h., fant jeg det mest forsvarlig å avbryte turen for denne gang. Selv om det bare var litt over 400 høydemeter igjen til toppen, hadde jeg alt 1200 av den samme sorten under meg i mange-og-tretti graders varme. Etter at jeg kom ned, fant jeg imidlertid ut at de fleste andre som hadde vært på toppen denne dagen hadde blitt transportert opp og ned de første 500 høydemeterne med firehjulstrekker... Men uansett om dette er en av de få toppene jeg (så langt) har gitt opp, mener jeg likevel å ha fått en real smakebit av Massif du Monte Cinto.

Når det gjelder Frankrike for øvrig, har jeg vært på fjelltur i Pyreneene, men kun på grensetoppen Puigmal d'Err mellom Frankrike og Spania fra den spanske siden, og ellers i fjellkjeden Vogesene – Massif des Vosges – som ligger i Alsace, vest for Rhindalen, og som inntil fredsslutningen etter første verdenskrig dannet grensen mellom Frankrike og Tyskland. Her er Grand Ballon høyeste topp med sine 1424 m.o.h. Flere av fjelltoppene i den sørligste, høyeste delen har runde former og kalles ballons.

Ellers har jeg vandret mye gatelangs i Paris, så klart, også over byens høydedrag...