Vinnufjellmassivet ligger mellom Innerdalen og Sunndalsfjorden og omfatter Møre og Romsdals største bre. De høyeste toppene er Dronningkrona på 1816 m.o.h. og Kongskrona, som er dekket av breen. På kartutgivelsen fra 1997 er høyden på brekrona beregnet til 1818, mens den 'faste' høyden tidligere var oppgitt å være 1806.

Dette er ikke et område som blir mye brukt av vanlige fjellvandrere. På ettervinteren og våren har jeg inntrykk av at en del skiløpere tar topp- og breturer hit. Imidlertid hadde Tore Bersås gitt en rutebeskrivelse av sommeratkomsten til Dronningkrona som jeg fant på Tom R. Henriksens websider. Med utgangspunkt i denne hadde jeg tenkt å gjøre et forsøk på å nå toppen en flott julidag.

Turen begynte i fjæra helt nede ved Sunndalsfjorden, i vika der Sandvikelva har utløp og det ligger en rasteplass hvor man kan parkere for dagen. Jeg fant stien som følger dalen oppover. ‘Dal’ er kanskje et sterkt uttrykk for elvesøkket i denne bratte siden, der stien snirkler seg oppover i den frodige skogen her på solsiden av fjorden, og hvor vegetasjonen er preget av kystplanter. Da jeg hadde kommet opp på 200 meter, ble jeg møtt av et nygått leirras som hadde vasket hele stien rett i elva. Den kraftige nedbøren som hadde vært i dagene før hadde utløst et omtrent 30 meter bredt ras hele vegen ned fra toppen av den sørlige dalsiden. Ved hjelp av en trestokk og 'kvikksand-fotlag' kom jeg over med list og lempe. Det hadde vært kjedelig å måtte avbryte turen allerede her! Et lite stykke lenger opp passerte jeg den stri elva på hengebro som tilhører Statnett; "På eget ansvar", som den står skiltet. Det ble etter hvert mer og mer tydelig at man kom inn i subalpine bjørkelier. Landskapet åpnet seg av og til i lysninger, og jeg kunne ta de begynnende konturene av Grøvelnebba i nord og Tussdalsnebba mot sør i skue. Da jeg kom opp mot 400 m.o.h. dukket ei vid kløft opp til venstre hvor det rant ei å som måtte passeres. Stien var fremdeles ganske tydelig, men gikk litt i oppløsning der den krysset flere små bekker mellom 500 og 600 meter. Nå merket jeg at stien dreide mot sørøst inn i Tjuvdalen som ligger mellom Vinnufjell og Hovsnebba. Snart etter passerte jeg tregrensen på ca. 700 meter. Her fikk jeg første lønnsutbetaling for strevet så langt: Et praktfullt skue med Hovsnebba i sør og Furunebba mot sørøst åpnet seg. Dronningkrona som trer fram i all sin velde midt i mot, gir et helt annet inntrykk herfra enn den perfekt avrundete silhuetten som ender i stupet mot øst jeg tidligere hadde sett fra Innerdalssiden, og mange ganger fra en rekke utsiktspunkter lenger nord i Trollheimen. Fra Tjuvdalen viser den en mye mer forrevet krone, med pinakkelspir og for anledningen lett, drivende tåkeslør.

Her måtte jeg ta en liten pust i bakken og nyte utsikten før jeg gikk videre. På bare et par kilometers distanse i luftlinje hadde jeg nemlig allerede steget 700 meter. Videre anbefaler rutebeskrivelsen at man følger stien forbi den lille hytta som ligger på dette stedet og nesten helt opp til Tjuvdalsvatnet, før man så følger en grusrygg som fører opp til den store ryggen som Dronningkrona danner topp- og endepunkt på. På den måten unngår man å utfordre breen, som kan være oppsprukket. Imidlertid hadde siste tids nedbør hatt form av kraftig snøfall her oppe. Jeg var forberedt på snø – hadde vært i nordøsterdalsfjell dagen før og møtt snøen på 1500 meters høyde – men ikke at den skulle ligge fra under 1000 meter. Det var dermed umulig å skille mellom den nedsnødde grusryggen og breoverflaten. Her måtte det improviseres! Jeg valgte derfor å ta opp mot utløperen som strekker seg fra Søre Sandvikhaugen og ned til Tjuvdalen. Etter å ha vandret noen hundre meter i lyng og vierkratt, kom jeg opp til den store urda som utgjør ryggen. Denne var stødig og med så stor stein at det ikke var noe problem å klyve i den tross all snøen. På denne måten holdt jeg på til det flatet litt ut omtrent rundt 1500 m.o.h. Det var langt og bratt, men som alltid en fornøyelse å ta seg opp der hvor man må bruke hele kroppen. Antakelig er det en psykologisk effekt, men det føles mindre anstrengende og mer inspirerende å klyve slik enn det som nå fulgte: Snøen dekket underlaget helt og skråningen var ikke lenger så steil, så herfra ble det å møysommelig stampe seg skritt for skritt oppover. Først til selve hovedryggen, og derfra i sørlig retning forbi Nordre Dronningkrona mot selve Dronningkrona. Nå må det i rettferdighetens navn innskytes at når man kommer opp på selve ryggen, får man en ny energi-injeksjon av utsikten mot øst. Her trer Innerdalstårnet og Skarfjell-Trollaryggen for fullt inn i synsfeltet.

Imidlertid var det Dronningkrona som var i fokus nå. De siste par-tre hundre meterne mot toppen stiger ryggen brattere. All snøen dannet en skavl mot bretunga i vest og en tilsvarende mot øst som jeg ble usikker på om hang utover stupet mot den store Vinnubreflata. Jeg fikk derfor litt høydefornemmelse det aller siste stykket før jeg måtte ta sjansen på å ta meg over den østlige skavlen, men heldigvis: Der lå topplatået med varden.

Nå skinte sola opp over hele Nordmøre og det mest fantastiske landskap åpenbarte seg: Vinnufjell er en verden av breer, snøfonner, tinder, pinakler, nunataker, stup og store høydeforskjeller. Innerdalsfjella lenger øst er et kapittel for seg med den sylskarpe eggen bortover Trollaryggen som topper seg i Store Trolla, Trollheimens høyeste fjell med 1850 m.o.h. Mot vest går fjordene, og denne dagen kunne jeg se utover forbi Kristiansund, Smøla og langt til havs. Samtidig var det fascinerende å betrakte sine egne, enslige fotefar i snøen flere kilometer nedover ryggen og fjellsiden. I følge loggboka på toppen, var jeg denne julidagen den første på toppen siden vårskiløperne rullet sammen skifellene i april...

Tilbake hadde jeg lyst til å følge ryggen helt ned til det siste markerte leddet, som utgjør toppen Nordre Sandvikhaugen på 1635 meter. Det ble en flott tur langs ryggen; to tredjedeler av distansen kunne jeg jo tråkke i mine egne fotspor. Fra denne toppen hadde jeg et veldig fint og interessant utsyn over Vinnubreen med alle de opprinnelige nunatakene som står igjen etter at breen har gått noe tilbake. Den største er Hesten, som rager 1618 m.o.h., og som er en av Tritindan rett under Sandvikhaugen. Jeg hadde også et ærend i å vurdere muligheten for å ta seg ut på disse toppene ved en senere anledning. Og selv om det både var bratte og kvasse egger er det nok ikke umulig...

Men nå begynte dagen å komme på hell, så jeg måtte tenke på de 1635 loddrette meterne som fremdeles gjenstod. Fra Sandvikhaugen skrådde jeg nedover urda i retning mot sørenden av hengedalen mellom dette fjellet og Grøvelnebba. Etter hvert kunne jeg skli på ei snøfonn, og dermed gikk det ganske radig. Ned til hytta i Sandvikdalen, hvor jeg skulle inn på stien til Sandvika igjen, kavet jeg imidlertid lenge i tett kratt, som nok har gode vekstvilkår her med lun, sørvendt li og nok nedbør (hytta kalles "Regnbua" kunne jeg se...), men til slutt kunne jeg sette meg på trammen for dagens siste rast. Herfra bar det så ned, ned og atter ned til Sunndalsfjorden igjen. Og nesten som en symbolhandling vasset jeg ut i 'havets overflate', før jeg foretok den endelige skyllingen av leira på fjellskoene i Sandvikelvas utløp.

Dette var en tur som hadde inneholdt mer enn vanlig: Ganske ekstrem høydeforskjell – det dreier seg om en av landets lengste oppoverbakker, et landskap som inneholder all variasjon mellom strandsone, høyfjell og isbre, – og samtidig gir et utsyn som både favner Dovrefjell og Norskehavet! På denne dagen hadde til og med de fleste klimasoner og årstider vært representert. Så selv om turen også var lengre og mer slitsom enn vanlig, og jeg ikke ville være hjemme i senga mi før ved halv-tretiden, er selvfølgelig alle spørsmål om det var verd det fullstendig til de grader hinsides uti periferien irrelevante...

Kart: 1420 III Sunndalsøra