verkkommentarer  

preludium

  Et ungdomsverk, initiert av en satslæreoppgave og komponert for tilgjengelige instrumenter og utøvere. Satsen er muligens ubalansert – én stemme skulle nok gjøre større inntrykk enn de andre men A B A-formen er det vel lite å si på...  

1974

  To komponister er siterte; Fartein Valen og Frank Zappa – førstnevntes dissonerende polyfoni var stilidealet, men kanskje var kodefortroligheten like stor med sistnevntes stil- og tradisjonsmiksturer?    
  Et verk som er oppført flere ganger er det vanskelig å fraskrive seg ansvaret for men tross alt oppleves uttrykket like oppriktig den dag i dag, som den gang da jeg i høstmørket følte meg fram ved tangentene.    
  Urframført i Trondheim, 1975, av Hilda Sørum (fl), Tone Hagerup (cl) og Kristin Kvam (vcl).    
       
     

ensuite

  Ensuite er en suite for piano som i sitt inspirasjons- og uttrykksmessige tilfang omfatter blant annet fransk barokk, norsk og wienersk 'atonalitet', be-bop og modal jazz.  

1991

  Det benyttes flere forskjellige komposisjonsteknikker: Fritonalitet og dissonerende polyfoni (1. sats), dodekafoni (2. sats), skalaorganisering (3. sats) og en kombinasjon av disse teknikkene (4. sats).    
  Mens den ytre formen er svært tradisjonell, søkes det å tematisere en konstruktiv konflikt mellom de på ulike nivåer – kontrasterende komposisjonselementene på det indre formale plan.    
  Urframført i Hamar, 1992, av Sigurd Ree.    
       
     

lento-ostinato

  I Lento-Ostinato møtes to ulike komposisjonsteknikker som kan sies å ta utgangspunkt i henholdsvis serie- (Lento og slutten av Ostinato-delen) og skalaorganisering (Ostinato) av tonehøydene. Mer konkret består komposisjonselementene av en titonerekke og diverse ekvidistante, syntetiske eller "kvasimodale" skalaer.  

1991

  Formalt er stykket bygd opp av to hoveddeler hvor en toccata innledningsdel etterfølges av en variasjonsdel av passacaglia-typen. Ostinatmotivet utgjøres av skalarelaterte transformasjoner av en brokk fra Bachs kantate 78.    
  Urframført i Trondheim, 2007, av altsaxofonisten Heidi Giertsen.    
       
     

tre redundanser

  Tittelen indikerer at det her er snakk om tre duosatser hvor det dansante uttrykket tenderer mot å ta overbalanse i sin redundante tydelighet. Felles er i tillegg at stykkene er inspirert av musikk fra gitarens kjerneområder; det latinske Europa og Amerika.  

1992

  Første sats – Ameixa passa (port. tørket plomme) – ligner i rytmisk og formal forstand en sviske med aner fra bossa nova og annen underholdningsmusikk. Forskjellige former for skalaorganisering av tonehøydene utgjør en annen del av komposisjonsmaterialet. I stykket eksponeres ulike gitarteknikker.    
  Andre sats – S.E.C. (Salvo Errore Calculi eller med forbehold om regnefeil) – er den eneste hvor det konsekvent benyttes dodekafon komposisjonsteknikk. Satsen har barokkdansen sarabande som et slags forbilde.    
  Tredje sats – Tega – er bygd på spanske, søramerikanske og karibiske inspirasjonskilder, med små dryss av flamenco, tango og rumba. Komposisjonsteknisk er skala- og serieteknikker kombinert. I form er satsen en tega (forvansket tango/rumba?) en rondeau.    
       
     

trauergondel

  Franz Liszts sene klavérverker er preget av stiltrekk som peker fram mot det 20. århundres modernisme. Stykker som Nuages gris (1881), Trois valses oubliée (1881-83), to versjoner av La lugubre gondola eller Die Trauergondel (1882), R.W.Venezia (1883), Am Grabe Richard Wagners (1883), Bagatelle sans tonalitée (1883), Historische ungarische Bildnisse (1885), En rève (1885-86) og Unstern (1886), er karakterisert av en hard, uforsonlig og tørr klang, befridd fra ytre glans. Det har skjedd en nedskriving av det musikalske materialet, henimot en negasjonens estetikk.  

1992

  Liszt opererer med et heterogent verkbegrep hvor følelsen av at elementene vokser organisk ut av hverandre brytes ned. Han sidestiller tilsynelatende uforenlige musikalske elementer i en montasjeteknikk som peker fram mot Stravinsky. Verkene består for en stor del av rene gjentakelser og sekvenser. Et intervallmotiv kan dessuten determinere toneutvalg, ostinat, tremolofigurasjoner etc. i en slik grad at man kan snakke om en preseriell teknikk.    
  Strykekvartetten Trauergondel er forsøkt komponert med noe av den samme tilnærming som hos Liszt. I noen grad trekkes elementer inn fra La lugubre gondola no. 2. I tillegg til noen sitater, dreier det seg først og fremst om det karakteristiske ved stykket at det stadig settes i gang prosesser som bygges opp for deretter å bli avbrutt. På tross av kvartettformatet er det også lagt inn flere monologer og solistiske innslag i verket.    
       
     

kneial 1

  Rekken fra Alban Bergs Lyriske suite danner basis for solostykket Kneial 1 for kontrabass. Fra en begynnende kretsing om én tone, utvikles etter hvert tonevokabularet inntil hele rekken er representert. På samme tid dreies konsentrasjonen gradvis fra en horisontal interesse for rekken til en vertikal. I verkets andre del er det således pizzicatobrytninger av rekkerelaterte akkorder som blir det sammenbindende elementet. Her problematiseres ellers monologbegrepet idet spilleartene pizzicato og arco stilles overfor hverandre i en dialog. Komposisjonen konkluderes imidlertid med en insisterende tilbaketrekking til åpningstonen – dog med spørsmålstegn etter.  

1993

 

Verkets noe kryptiske tittel er en mnemoteknisk konstruksjon av musikologen Ingmar Bengtsson, som på denne måten oppstiller leddene i en musikalsk kommunikasjonsmodell: KompositörNotering–Exekutör(er)–Instrument-Akustisk ljudförlopp–Lyssnare. I den grad musikk kan sies å dreie seg om kommunikasjon, representerer Kneial 1 i så fall en relativt oversiktlig kommunikasjonskjede.

   
       
     

kneial 2

  Verkets noe kryptiske tittel henspiller på Ingmar Bengtssons musikalske kommunikasjonsmodell KompositörNotering–Exekutör–Instrument–Akustisk ljudförlopp–Lyssnare. Det er samtidig et estetisk forsøk på å problematisere den noe mekaniske og reduksjonistiske tankegangen slike modeller gjerne bygger på. Komposisjonen tar utgangspunkt i min tidligere 'kontrabass-monolog' Kneial 1 (1993). Men der denne representerte en relativt enkel og oversiktlig kommunikasjonskjede, er Kneial 2 i langt større grad preget av forskjellige former for tilbakemelding; det vil si feedbackprosesser:  

1993-94

  For det første er verket en kommentar til Kneial 1. Fra begynnelsen og til t.163 er komposisjonens arkitektur lånt fra dette stykket. Imidlertid kommenterer Kneial 1 igjen Alban Bergs Lyrische Suite (1926), og slik er det tale om metamusikalske feedbackprosesser på flere samtidige plan.    
  Fra t.163 og ut stykket er dessuten John Coltranes improvisasjon fra Miles Davis' innspilling "Flamenco Sketches" (Kind of Blue, 1959) delvis inkorporert i verket – et annet feedback til en musikalsk inspirasjonskilde.    
  For det tredje er stykket skrevet som ledd i et samarbeidsprosjekt mellom Sonanza-ensemblen, Stockholm, og Ny Musikks Komponistgruppe – hvor undertegnede på denne tiden var aktiv medlem. Slik har det vært gjensidig feedback mellom komponist og utøvere undervegs i prosessen, og den ferdige komposisjonen framstår som min endelige tilbakemelding til ensemblet.    
  Kneial 2 er strukturert i tre hoveddeler: Etter en kort, kraftfull eksposisjon – hvor en Mutterakkord, som er basert på allintervall-strukturen fra Bergs Lyrische Suite presenteres – bygges tonevokabularet og teksturen suksessivt opp i forhold til tolvtoneserien fra dette verket – imidlertid stadig avbrutt av rørklokketoner som utgjør den samme rekken i kreps.    
  I t.100-163 presenteres et mer improvisando og tidvis lyrisk uttrykk i form av henholdsvis en slagverk- og cellosolo – også dette knyttet til Bergs rekke.    
  Fra t.163 er som nevnt Coltrane-materialet integrert. Noe av den eskalerende prosessen fra første del kombineres med dette, slik at komposisjonen til slutt vender tilbake til den eksplosive eksposisjonen fra åpningen.    
  I tillegg til bruk av metamusikalske strukturer og parametre hentet fra musikkhistorien, er stykkets rytmiske materiale i hovedsak utviklet på to måter; gjennom 'MIDI-hermetiserte' improvisasjoner og ved å computerberegne interpolasjoner mellom ekstreme sekvenser. Dette er forsøkt kombinert på en organisk måte.    
  Kneial 2 er framført av Sonanza under ledelse av Jan Risberg i norsk og dansk radio, samt på konserter i Oslo, Bergen, Trondheim og ved festivalen Stavanger Speculum.    
       
  Spill lydeksempel


Kneial 2 – Feedback for ensemble

Sonanza, dir. Jan Risberg

Opptak fra Oslo konserthus, Lille sal, 1994

   
       
     

convexus

  I Convexus er den bærende idé å uttrykke en hvelvet eller konveks form på forskjellige måter; gjennom ambitus, dynamikk og harmonisk metning.  

1993

  Verkets råmateriale er utviklet ved å la en computer lineært beregne interpolasjonen mellom to sekvenser en svært kort og en atskillig mer sammensatt. På samme måte utvikles den klanglige kompleksiteten fra et enkelt samklangsintervall til en Mutterakkord som i sin intervallstruktur er basert på allintervallrekken fra Alban Bergs Lyriske suite.    
  I komposisjonen har jeg forsøkt å gestalte en kontinuerlig overgang mellom disse parametrene på en slik måte at første halvdel representerer oppbygging, mens andre del trapper ned.    
  Urframført i Hamar, 1997, av Anne Lill Ree (fl) og Sigurd Ree (pf).    
       
     

chiasma

 

Kiasme (etter det greske bokstavtegnet x – chi) betegner forskjellige former for krysstilling. Innen den lingvistiske stilistikken betyr det for eksempel en gjentakelse av leddene i omvendt rekkefølge, som hos Jakob Sande: "No er eg lei av livet og livet er lei av meg."

 

1993, rev. 2000

 

Orkesterverket Chiasmas råmateriale er utviklet ved å kalkulere lineære overganger mellom to sekvenser – én svært enkel gest og ett atskillig mer sammensatt forløp. Stykket er organisert slik at en interpolasjon fra den enkle sekvensen [a] til den komplekse [b] etterfølges av en annen fra b til a. Parallelt foregår en tilsvarende prosess i krepset form, og slik dannes verkets 'kryss-strukturer'.

   
  Uttrykksmessig er komposisjonen preget av rytmisk-melodiske figurer som samtidig representerer stillstand og kontinuerlig overgang. Harmonikk og tekstur utvikles fra det enkle og spartanske til det mer komplekse og kompakte, for så gradvis og med små etterdønninger å brytes ned igjen.    
  Jeg deltok med Chiasma per orchestra i komposisjonskonkurransen Fourth Annual Vienna Modern Masters Orchestral Recording Award Competition 1993, og var så heldig å bli tilbudt platekontrakt for CD-innspilling med det polske Koszalin State Philharmonic Orchestra, dirigert av Szymon Kawalla, og med utgivelse på Vienna Modern Masters internasjonale label (tredje priskategori i konkurransen). Denne innspillingen ble av ulike årsaker (vedr. delfinansiering og rettigheter) ikke realisert.    
  Chiasma har etter 1993 vært underlagt en revisjon som ble sluttført i 2000 (revidert partitur).    
  Spill lydeksempel


Chiasma

MIDI-innspilling ved komponisten


   
       
     

only you

  Dette er det første av to verk som tilsynelatende forsøker å etablere en dialog mellom to musikktradisjoner; tidlig modernisme og tidlig rock'n roll. Mer konkret er pianostykkets materiale utviklet ved å lage interpolasjoner mellom sekvenser som er avledet fra Anton Weberns korte orkesterstykke op. 10, nr. 4 (1913), og fra The Platters store 1950-talls hit Only You (Buck Ram).  

1994

  Målet har ikke vært å sitere, parafrasere eller alludere bestemte stiler. Skjønt en variant av Webern-stykket er integrert som en coda, er hensikten snarere å kunne bruke et hvilket som helst utgangspunkt når det gjelder komposisjonens strategi, metode og materiale. Utgangspunktet vil selvfølgelig påvirke sluttproduktet, men gjennom en overveiende intuitiv komposisjonsprosess er likevel det egentlige målet å finne et personlig uttrykk i dialog med historiske referanser og computerstøttede teknikker og strategier.    
       
     

jeremiade

 

egne verk-
Verkkommentarer Jeremiade
kommentarer

 

1994

       
     

elsk meg bort fra min bristende barndom

  Denne klaverkvintetten forsøker tilsynelatende å etablere dialog mellom to musikktradisjoner; tidlig modernisme og tidlig rock'n roll. Stykkets hovedmateriale er avledet fra Anton Weberns korte orkesterstykke op. 10, nr. 4 (1913), og fra The Platters store 1950-talls hit Only You (Buck Ram). En gradvis overgang fra et utgangspunkt transformert fra Only You og fram mot Webern-sekvensen preger stykkets to hovedsatser; II. Elsk meg bort fra min bristende barndom og IV. Kom, alle vetter med det ville vær og skjul Jer i mitt skjød. Ved hjelp av hoquetus-teknikker blir dette råmaterialet instrumentert for ensemblet. Andre teknikker brukes i satsene  I. Prolog og III. Intermezzo, hvor utvalgte intervallstrukturer og toneforråd fra Elvis Presleys It's now or never og Love me tender kobles med rytmiske og formale strukturer fra to sanger av Webern (op. 18).  

1995

  Målet er likevel ikke å sitere, parafrasere eller alludere bestemte stiler. Skjønt en variant av Weberns orkesterstykke er integrert (V. Epilog: Wie ein Hauch), er den påståtte dialogen mellom de to musikktradisjonene heller fiktiv. Hensikten er snarere å kunne bruke et hvilket som helst utgangspunkt når det gjelder komposisjonens strategi, metode og materiale. Utgangspunktet vil selvfølgelig påvirke sluttproduktet til en viss grad, men gjennom en overveiende intuitiv komposisjonsprosess er det egentlige målet å skape et personlig uttrykk i samspill med historiske referanser og computerassisterte teknikker. Det vil være lite i dette verket som minner om femti-tallsrock eller Webern for en uinnvidd lytter. Dialogbegrepet brukes derfor mer om de metamusikalske komposisjonsstrategiene enn om det uttrykksmessige resultatet av disse.    
  Stykkets tittel er tatt fra Johan Borgens novelle (1952) som har verbal og nonverbal kommunikasjon og forventning i et kjærlighetsforhold som grunntema.    
  Komposisjon er bestilt av Ny Musikk, Avdeling Trondheim, for Cicignonkvintetten, og ble urframført under Norlyd-festivalen i Trondheim, 16.10.1995.    
  Spill lydeksempel


Elsk meg bort fra min bristende barndom

Cicignonkvintetten

Opptak fra Trondhjems Kunstforening, 16.10.1995

   
       
     

s l å t t

  Med dette verket ønsker jeg å vise en pedagogisk orientert side av mitt kompositoriske virke. Jeg har av og til blitt skuffet over hvordan barn, ungdom og andre amatører kan bli satt til å spille stykker som er for vanskelige for dem. De tekniske problemene kommer dermed i forgrunnen, og overskygger lett det musikalske. Til gjengjeld har jeg ofte observert hvordan en helt annen spilleglede og eierfølelse til stoffet kan gjøre seg gjeldende når for eksempel unge strykere framstår som 'spelmannslag' og spiller musikk fra andre tradisjoner.  

1996-97

  Med Somme Liker Å Trø Takten har jeg ønsket å skrive et stykke som ikke byr på større instrumentaltekniske utfordringer enn at medlemmer i et ungdomsorkester skulle kunne mestre dem etter relativt kort øvetid. Materialet er heller ikke særlig komplekst, men bygger på repetisjoner og forflytninger i henhold til instrumentenes kvintstemming, noe som skulle lette innstuderingen. For å differensiere noe, lar jeg et par av de mest viderekommende strykerne få solistoppgaver undervegs i stykket. En slagverkstudent kan ta hånd om perkusjonsstemmen. Små teatralske elementer er innskrevet i partituret med sikte på å gjøre en framføring til litt mer enn en orkesterøvelse med familie og venner til stede.    
  Somme Like Å Trø Takten er selvsagt ingen egentlig S L Å T T – materialet er inspirert av iberiske middelaldermanuskripter som Martim Codax' Siete cantigas de amigo eller Llibre vermell de Montserrat – men har kanskje noen elementer som kan minne om ulike folkelige musikktradisjoner.    
  Komposisjonen er bestilt av Ny Musikk for Norsk Skoleorkesterforbund.    
  Urframført i Hamar, 2009, av Hedemarken barne- og ungdomsorkester, dir. Eilert Kolberg.    
       
     

string quartet
no 2.3

  String Quartet no 2.3 er en miniatyr som lar musikerne utforske noen utradisjonelle klangregistre ved instrumentene. På samme tid gis de stor frihet når det kommer til å forme stykket i tid og rom.  

1998

  Framført i finsk radio av Cikada kvartett.    
       
     

string quartet
no 3.2

  Dette stykket er skrevet innenfor rammene av et samarbeidsprosjekt mellom Cikada strykekvartett, Ny Musikks Komponistgruppe og en rekke australske komponister – noe som resulterte i en konsertserie med korte strykekvartetter og utgivelsen MICROS : String Quartets from Australia and Norway på det australske musikkforlaget Red House Editions (Footscray 2000).  

1998

  Kvartetten har den søreuropeiske barokkens sarabande som forbilde når det gjelder form, metrikk og frasering. Dette kombineres imidlertid med mer modernistisk inspirert organisering av tonehøydene. Alt i alt er det likevel snakk om en upretensiøs miniatyr, som siden urframføringen på Jazzid i Oslo våren 1999 er framført en rekke ganger i inn- og utland av Cikada.    
       
  Spill lydeksempel


String Quartet no 3.2

Cikada strykekvartett

Opptak fra Trondhjems Kunstforening, 1999

   
       
     

grand relay

  Grand Relay er komponert til innvielsen av et nytt flygel ved Høgskolen i Hedmark, Hamar. For at så mange som mulig skulle få anledning til å delta i en – i utgangspunktet så vidt solistisk begivenhet, er verket utformet som en stor 'stafett' for inntil 10 pianister.  

2001

  Musikalsk tar stykket oss med på en liten vandring gjennom ulike modi, samtidig som et nokså likelydende motiv representerer noe stabilt og stadig tilbakevendende.    
  Urframført i Hamar, 2001, av komponisten og ni musikkstudenter.    
       
     

buildung

 

Buildung – Musikk til en bygge- og danningsprosess er en overordnet montasje av tre selvstendige verk:

 

2001-02

 

B&D
2001

   
 

Mønsås-canzona
2001

   
 

Hva skoleeleven i Fredrikstad svarte da religionslæreren ville vite hva den
gammeltestamentlige gud utbrøt idet han fikk se menneskenes dårskap ved Babels tårn

2002

   
 

egne verk-
Verkkommentarer Buildung
kommentarer

   
       
     

el pilón de azucar

 

El Pilón de Azucar "Sukkerhetta" kalles den øverste vulkankjeglen på Spanias høyeste fjell; Pico de Teide. Der det ligger på Tenerife, ragende 3718 meter opp over Atlanterhavet som herfra vider seg ut mellom Afrika, Europa, De vestindiske øyer og Sør-Amerika, kan det representere et utsikts- og orienteringspunkt i alle disse retningene. Man vil i hvert fall kunne finne spor av spanske, arabiske, latinamerikanske og karibiske elementer i denne komposisjonen for fløyte og gitar.

 

2003

       
     

crib goch

 

egne verk-
Verkkommentarer Crib Goch
kommentarer

 

2004

       
     

quadraginta
locis reperiantur

  Quadraginta locis reperiantur quis quoniam saxophonum (Forty places found – for any saxophone) is revised from the composition Crib Goch for the Norwegian saxophone player Erik Nerheim, who first performed it at the Norwegian Academy of Music, Oslo, June 2, 2013.

The entire piece consists of 40 tones, and is approx. one minute long.

 

2013

  Spill lydeksempel


Quadraginta locis reperiantur

Erik Nerheim, alto saxophone

Norwegian Academy of Music, Lindemansalen, June 2, 2013

   
       
       
 

Tilbake til forsiden

 

Return to front page