|
p e r i o d e I N S T R U M E N T E R
I
denne sammenheng betyr periodeinstrumenter stort sett kopier av eldre
tiders instrumenter, som langt på veg er laget på samme måte som
historiske forbilder og hvor man forsøksvis bruker opprinnelige
spilleteknikker, strenger og så videre. I dette ligger et ideal om
autentisk oppføringspraksis som har blitt framholdt av den såkalte
tidligmusikkbevegelsen, selv om det like gjerne kan ses på som moderne
rekonstruksjon og rekontekstualisering av historiske fenomener og
praksiser. I mitt tilfelle er det tale om strengeinstrumenter med
opphav i middelalder, renessanse, barokk og tidlig romantikk.
5-KORIG MIDDELALDERLUTT ETTER ARNAUT DE ZWOLLE I middelalderen hadde lutten fire eller fem strengekor som ble spilt med plekter. Men i motsetning til arabisk oud har den europeiske lutten fått tverrbånd av tarm. Min 5-korige lutt er bygget av den engelske luthieren James Marriage etter en modell beskrevet i et manuskript om musikkinstrumenter overlevert i håndskrift av astronomen og organisten Arnaut de Zwolle som levde på første halvdel av 1400-tallet.  
Luthier: James Marriage
Opphavssted: Hilton, UK Datert: 08/2010 Mensur: 525 mm Oversadel: 38,2 mm Hz: 440 Tresorter: Lokk av alpegran, 9 spon av engelsk barlind, hals og gripebrett av tysk pæretre Tverrbånd: Aquila L Gut Frets 0.80, 0.75, 0.70, 0.65, 0.65, 0.65, 0.60, 0.60 Strenger: Aquila New Nylgut NNG; Aquila Synthetic Wound Type D g1 46NNG d1 56NNG a 70NNG g 79NNG d/d1 104D/52NNG *
|
||||||
|
5-KORIG GITTERN ETTER HANS OTH
PSALTER ETTER CANTIGAS DE SANTA MARIAGittern er et luttlignende instrument som først dukket opp på 1200-tallet. Men i motsetning til lutten består bunnen og halsen av ett trestykke som er uthulet før det påmonteres lokk og skrukasse. En gittern har vanligvis fire eller fem strengekor som spilles med plekter. Den finske luthieren Lauri Niskanen har bygget dette instrumentet etter et bevart historisk eksemplar som ble laget av Hans Oth på 1400-tallet.  Luthier: Lauri Niskanen
Opphavssted: Tampere, FI Datert: 2017 Mensur: 510 mm Oversadel: 43,7 mm Hz: 440 Tresorter: Lokk av gran, kropp av bjørk Tverrbånd: Aquila L Gut 1.00, 0.90, 0.80, 0.70, 0.65, 0.65, 0.60, 0.60 Strenger: Aquila New Nylgut NNG; Aquila Synthetic Wound Type D a1 44NNG e1 54NNG c1 64NNG g 85NNG d 112D *
lira / rebec
Lira, rebab og rebec er strykeinstrumenter med uthulet rund bunn og hals i ett stykke. Det eldste av disse er lira som vi kan finne portrettert på europeiske skulpturer og illustrasjoner fra midten av 1000-tallet. Rebaben kom antakelig fra Nord-Afrika på 1200-tallet. Den kjennetegnes av at en del av lokket er av skinn, mens rebec litt senere blir utformet som en syntese av de to foregående instrumentene. Størrelse og antall strenger kan variere på alle disse. I dag er det ganske vanlig bruke rebec som felles betegnelse på i hvert fall lira og rebec, men en forskjell er at liraen gjerne har flatt hode som stemmeskruene kommer opp gjennom, mens de på rebecen går inn fra sidene i et åpent, snekkeformet hode, som hos fiolinfamilien, som den nok også representerer et skritt i utviklingen fram imot. Uansett om man kaller det lira eller rebec er dette instrumentet i sopranstørrelse, har tre strenger og er bygget etter middelaldersk ikonografi av musikeren og instrumentmakeren Sverre Jensen, som jeg spilte sammen i middelalderensemblet Schola Instrumentalis på slutten av 1970-tallet.  Luthier: Sverre Jensen
Opphavssted: Oslo, NO Datert: 1977 Mensur: 265 mm Oversadel: 30 mm Hz: 440 Tresorter: Lokk av gran Strenger: Pyramid Soprano Rebec a1 0.98 d1 1.14 g 0.81 *
Psalter er et strengeinstrument i siterfamilien som kom til Europa fra den arabiske verden på 1200-tallet. Det kan ha variert i størrelse og antall strenger, men i middelalderen hadde det ofte en karakteristisk trapesform. Den engelske luthieren Paul Baker har bygget mitt psalter etter forbilde fra illustrasjoner i middelaldermanuskriptet Cantigas de Santa Maria, ofte tilskrevet den galisiske kongen Alfonso X 'den vise' (1221–1284).  Luthier: Paul Baker
Opphavssted: Kingswinford, UK Datert: 2020 Mensur: 10,7 / 11,7 / 12,8 / 13,8 / 14,9 / 15,9 / 17,0 / 18,1 / 19,1 / 20,2 / 21,2 / 22,3 / 23,3 / 24,4 / 25,5 mm Hz: 440 Tresorter: Lokk av sedertre Strenger: Pianostrenger g3 10 thou = 0,254 mm f3 10 thou = 0,254 mm e3 10 thou = 0,254 mm d3 12 thou = 0,3048 mm c3 12 thou = 0,3048 mm h2 12 thou = 0,3048 mm a2 12 thou = 0,3048 mm g2 14 thou = 0,3556 mm f2 15 thou = 0,381 mm e2 16 thou = 0,4064 mm d2 18 thou = 0,4572 mm c2 18 thou = 0,4572 mm h1 20 thou = 0,508 mm a1 22 thou = 0,5588 mm g1 22 thou = 0,5588 mm * r e n e s s a n s e I N S T R U M E N T E R 6-KORIG renessanselutt
I renessansen fikk lutten flere strengekor, fra seks kor på begynnelsen av 1400-tallet til opp til ti ved slutten av 1500-tallet. Det øverste koret, chanterellen, var imidlertid oftest en enkeltstreng. Den finske luthieren Lauri Niskanen har bygget denne 6-korige lutten etter eget design.  Luthier: Lauri Niskanen
Opphavssted: Tampere, FI Datert: 2020 Mensur: 540 mm Oversadel: 53,1 mm Hz: 440 Tresorter: Lokk av gran, 9 spon av figurert lønn, hals av 'bakt' bjørk Tverrbånd: Aquila L Gut Strenger: Aquila New Nylgut NNG; Aquila Synthetic Wound Type D; Pyramid Nylon
*
7-KORIG renessanselutt etter VVENDELIO VENERE 1592 Den første 7-korige lutten ble bygget av Hans Gerle i 1532, mens de eldste som er bevart stammer fra tiden rundt 1580. Denne lutten er bygget av tsjekkiske Jiří Čepelák etter en lutt fra 1592 av den italienske luthieren Vvendelio Venere, som virket i Padova fra om lag 1572 til 1611.  Opphavssted: Statenice, CZ Datert: 2023 Mensur: 584 mm Oversadel: 53 mm Hz: 440 Tresorter: Lokk av gran, 25 spon av barlind Tverrbånd: Aquila L Gut 1.0 (1), 0.9 (2, 3), 0.8 (4, 5, 6), 0.7 (7, 8, 9) Strenger: Pyramid Nylon, Aquila New Nylgut NNG; Aquila Synthetic Wound Type D g1 Pyramid 0.450 N d1 50NNG a 64NNG f 79NNG c 108D G/g 145D/70NNG D/d 190D/91NNG * 8-KORIG renessanselutt etter hans frei
Den første renessanselutten jeg kjøpte var denne, en såkalt 'made-in-Pakistan' lutt, som jeg har forsøkt å pimpe opp til å bli noenlunde spillbar. Selv om de til en viss grad kan være bygget etter historiske forbilder – denne er for eksempel inspirert av den betydelige luthieren Hans Frei som levde rundt 1500 – er noe av problemet med slike instrumenter at de produseres i relativt stort omfang av oud-makere som mangler både adekvate arbeidstegninger og håndverkstradisjoner, men ikke minst europeisk lønnsnivå. Ikke desto mindre kan de representere en rimelig inngang til tidlig musikk, med alle dilemmaer og paradokser det representerer.  Luthier: Roosebeck
Opphavssted: Sialkot, PK Datert: 2012, restaurert av PD i 2019 Mensur: 600 mm Oversadel: 70,8 mm Hz: 440 Tresorter: Lokk av gran, 11 spon av indisk palisander Tverrbånd: Aquila LS Synthetic 100, 95, 90, 85, 80, 75, 70 Strenger: Aquila New Nylgut NNG; Aquila Synthetic Wound Type D g1 42NNG d1 50NNG a 66NNG f 79NNG c 108D G/g 140D/68NNG F/f 160D/76NNG D/d 190D/91NNG *
Viola da mano etter Girolamo dai Libri På 1400- og 1500-tallet ble vihuela det ledende klimpreinstrumentet i Spania. Vihuelaen har flat bunn og gitarformet kropp. Nesten ingen spanske renessansekomponister komponerte egen luttmusikk, men siden antall strenger og stemming er likt med den 6-korige lutten som ellers dominerte i Europa på mesteparten av 1500-tallet, kan man uten videre spille musikk for vihuela på lutt, og dermed også luttmusikk på vihuela. Viola da mano er den italienske ekvivalenten til spansk vihuela. Den mest åpenbare ulikheten er at kroppen gjerne har fasong som andre varianter av viola (for eksempel viola de arco, viola da braccio og viola da gamba). Om ikke like enerådende som vihuelaen i Spania, var viola da mano likevel så utbredt i 1500-tallets Italia at en ledende luttkomponist som Francesco Canova da Milano ga uttrykk for at hans musikk like gjerne kunne spilles på viola da mano som på lutt. Luthieren Alexander Batov har (re-)konstruert en svært vellykket viola da mano-modell etter et maleri av den nord-italienske kunstneren Girolamo dai Libri (1474-1555).  Luthier: Alexander Batov
*Opphavssted: Lewes, UK Datert: 2023 Mensur: 540 mm Oversadel: 51 mm Hz: 440 Tresorter: Lokk av gran, sarg av bubinga, bunn, hals og hode av lønn Tverrbånd: Kürschner Fret Gut BD4100, BD095 Strenger: Aquila NNG; Aquila D; Aquila CD, Pyramid N
renessansegitar etter Belchior Dias 1581
Den
4-korige renessansegitaren var i bruk på 1500- og 1600-tallet, før den
ble videreutviklet til
den 5-korige barokkgitaren. Selv om det er et noe begrenset
solorepertoar for instrumentet er det som fins interessant, og renessansegitaren var populær både som
hoffinstrument og blant folk flest, allsidig som den er til så vel
akkompagnement, ensemble- som solospill.
Den finske luthieren Lauri Niskanen har bygget dette instrumentet etter modell av den berømte Belchior Dias-gitaren som ble bygget i Lisboa i 1581, og som i dag befinner seg i museet til Royal College of Music i London.   Luthier: Lauri Niskanen
Opphavssted: Tampere, FI Datert: 2022 Mensur: 530 mm Oversadel: 36,8 mm Hz: 440 Tresorter: Lokk av gran, sarg av ibenholt, bunn med 7 bøyde staver samt hals og hode av sapelli Tverrbånd: Aquila L Gut 0.75 Strenger: Aquila New Nylgut NNG a1 42NNG e1 52NNG c1 62NNG g/g1 82NNG/40NNG *
B a r o k k I N S T R U M E N T E R 14-KORIG teorbe ETTER tieffenbrucker / Edlinger
14-KORIG liuto attiorbato ETTER cristoforo cochRundt 1600 ble lutten videreutviklet på en rekke måter. Som svar på særlig den nord-italienske musikalske stilutviklingen hvor behovet for akkompagnement over hele registeret økte, fikk lutten større omfang og flere strenger. På 1580-tallet kom derfor basslutten teorbe (italiensk chitarrone) med forlenget hals og ekstra skrukasse for inntil en oktav diatoniske basstoner utenfor gripebrettet. Imidlertid førte det økte omfanget til noen praktiske utfordringer. På den ene siden måtte dype tarmstrenger enten være tykke, som klinger dårlig, eller lange, som klinger mye bedre. Altså måtte halsen forlenges for basstrengene utenfor gripebrettet. På den andre siden vil det store instrumentets strengelengde gjøre at de lyseste tarmstrengene lett brister, så derfor ble de to øverste korene stemt ned en oktav sammenlignet med renessanseluttens tradisjonelle stemming, den såkalte viel ton. Lysest klingende streng ble dermed den tredje øverste, noe som medførte en egen spilleteknikk. Teorbe brukes til basso continuo i orkester og kammermusikk, men også til et begrenset, men interessant italiensk og fransk solorepertoar. Den italienske luthieren Paolo Busato har bygget denne teorben etter et instrument av Magno Tieffenbrucker, Venezia ca. 1600, som igjen ble modifisert av Thomas Edlinger i Praha på 1720-tallet.    Luthier: Paolo Busato
Opphavssted: Padova, IT Datert: 2021 Mensur: 730 / 1500 mm Oversadel: 55 mm (+ 56 mm) Hz: 415 Tresorter:
Lokk av gran, 9 spon av brasiliansk palisander med kristtorn
innleggslister, ibenholt-finert hals med kristtorn innleggslister på
forlenger
Tverrbånd: Aquila L Gut 1.1, 1.0, 0.9, 0.8, 0.75, 0.65, 0.6, 0.6Strenger: Aquila New Nylgut NNG; Aquila New Nylgut NGE, Aquila Synthetic Wound Type D a 60NNG e 79NNG h 52NNG g 66NNG d 88NNG A 120D G 128D F 73NGE E 79NGE D 85NGE C 97NGE H' 104 NGE A' 116 NGE G' 128 NGE *
Det fins flere eksempler på mindre strengeinstrumenter enn teorbe som fikk forlenget hals med ekstra skrukasse for basstrengene. Komponisten og lutenisten Alessandro Piccinini hevdet for eksempel å ha oppfunnet erkelutten i Padova i 1594. Han kalte den arciliuto for å distingvere den fra liuto attiorbato som gjennom navnet viser at den er avledet fra teorbe. Disse betegnelsene blir likevel brukt om hverandre. Det er uansett snakk om lutter med den gamle stemmingen fra renessansen – viel ton – og med utvidet bassregister. Sammenlignet med teorbe har de kortere mensur og derfor ikke behov for å senke de to lyseste korene en oktav. Man kan dermed uten videre spille hele renessanserepertoaret for lutt og vihuela samt italiensk luttmusikk fra barokken på dem. Det originale barokkrepertoaret består blant annet av musikk av Piccinini, Melii, Doni, Gianoncelli og Zamboni. I dagens terminologi distingverer man ofte mellom erkelutt og liuto attiorbato ved at førstnevnte betegner en mellomstor lutt – ofte også med enkle strengkor, særlig i bassen – mens liuto attiorbato er litt mindre og gjerne har doble kor over hele registeret. Men det fins mange unntak og inkonsekvenser. Min liuto attiorbato er bygget av Paolo Busato i Padova etter et instrument av Cristoforo Coch fra ca. 1630, som i dag fins i Victoria & Albert Museum i London.  Luthier: Paolo Busato
Opphavssted: Padova, IT Datert: 2024 Mensur: 570 / 850 mm Oversadel: 58 mm (+ 58 mm) Hz: 415 / 440 Lokk
av gran, 15 spon av palisander og fugleøyelønn, ibenholt-finert hals og
forlenger med kristtorn innleggslister, ibenholt gripebrett med tre
graverte agnbøkpaneler
Tverrbånd: Aquila L Gut 1.1, 1.0, 0.85, 0.8, 0.75, 0.7, 0.65, 0.6, 0.6
Strenger: Aquila New Nylgut NNG; Aquila Synthetic Wound Type D; Pyramid nylon g1 0.500 nylon d1 54NNG a 68NNG f 85NNG c 108D G/g 160D/73NNG F/f 170D/82NNG E/e 120D/58NNG D/d 132D/64NNG C/c 150D/73NNG H'/H 160D/76NNG A'/A 175D/85NNG G'/G 200D/97NNG F'/F 220D/108D *
13-KORIG barokkLUTT ETTER hans frei c34 I Frankrike eksperimenterte man på begynnelsen av 1600-tallet med en rekke nye stemminger for barokklutten (ofte en ombygget renessanselutt) som nå gjerne hadde fått 11 kor. Rundt 1650 hadde man imidlertid kommet fram til en ny norm, hvor de seks øverste korene ble stemt i en d-moll akkord, og hvor de to øverste var enkle chanterelle-strenger. Etter hvert ble antall strenger likevel utvidet til man endte opp med 13 kor på 1720-tallet. De aller dypeste strengene var da lengre og gikk utenfor gripebrettet, noe som enten fordret ekstra bassrytter eller forlenget svanehals. På dette tidspunktet hadde også tyngdepunktet for den barokke luttmusikken flyttet seg fra Frankrike til det tyskspråklige Europa, og med det fra den svært ornamenterte style brisé til en mer utadvendt melodisk stil. Min barokklutt har 13 kor og er bygget av James Marriage, basert på et originalinstrument etter Hans Frei som fins i Kunsthistorisches Museum i Wien.  Luthier: James Marriage
Opphavssted: Hilton, UK Datert: 2019, bassrytter reparert av Lars Tørressen i 2020 Mensur: 673 / 732 mm Oversadel: 80,2 mm (+ 22,1 mm) Hz: 415 Tresorter:
Lokk av alpegran med ibenholt kantlist, 11 spon av tysk pæretre med
buksbom innleggslister, hals av svartvalnøtt, gripebrett av ibenholt
Tverrbånd: Aquila L Gut 0.90, 0.85, 0.80, 0.75, 0.70, 0.65, 0.65, 0.60, 0.55
Strenger: Aquila New Nylgut NNG; Aquila Synthetic Wound Type D; Aquila Loaded Synthetic Lute Bass Type CD f1 42NNG (alt. Pyramid nylon 0.45) d1 50NNG a 62NNG f 79NNG d 94NNG A/a 125D/58NNG G/g 140CD/66NNG F/f 155CD/73NNG E/e 165CD/80CD D/d 190CD/85CD C/C 210CD/100CD H'/H 200CD/97NNG A'/A 220CD/100CD *
b a r o k k g i t a r E R Det fins dekning for å si at 5-korige gitarer var utbredt i Spania, Portugal og Frankrike fra andre halvdel av 1500-tallet, men det var i barokkperioden (1600-1750) at ulike varianter av denne gitartypen ble riktig populære over hele Europa, samt i koloniene i Latin-Amerika. Barokkgitaren har fem kor hvor det øverste er en enkeltstående chanterelle mens de andre og tredje korene er doble strenger stemt unisont. Det fjerde er vanligvis stemt i oktavavstand, men kan av og til være unisont én oktav over moderne gitarstemming. Motsatt er det femte koret som oftest stemt unisont én oktav opp, men kan i noen tilfelle være stemt i oktavavstand. Sammenlignet med en moderne gitar mangler barokkgitaren dermed det dype registeret. Den regnes likevel som direkte forløper for 6-strengsgitaren. Den ble brukt til ensemblespill, akkompagnement og solospill. Det fins et stort repertoar, særlig av franske, italienske og spanske komponister. barokkgitar etter anonymt mallorkinsk instrument Luthier Alexander Hopkins, som holder til på Menorca, beskriver denne barokkgitaren som en katalansk modell, bygget etter et anonymt forbilde fra Mallorca. 
Luthier: Alexander Hopkins
Opphavssted: Maó-Mahón, ES Datert: 2018 Mensur: 620 mm Oversadel: 49,2 mm Hz: 415 Tresorter: Lokk av gran, sarg og bunn av lønn og valnøtt Tverrbånd: Aquila L Gut 0.90, 0.80, 0.70 Strenger: Aquila New Nylgut NNG; Aquila Synthetic Wound Type D e1 44NNG h 54NNG g 64NNG d/d1 85NNG/42NNG A/a 128D/58NNG *
barokkgitar etter CHRISTOPH KOCH Den bergenske luthieren Lars Tørressen
har utviklet denne barokkgitaren, inspirert av et instrument av
Christoph Koch, Venezia ca. 1650, som i dag befinner seg i
instrumentsamlingen til Musée de la musique i Paris.
 Luthier: Lars Tørressen
Opphavssted: Bergen, NO Datert: 2024 Mensur: 653 mm Oversadel: 46 mm Hz: 415 Tresorter: Lokk av alpegran, sarg og bunn av palisander, hals og hode av mahogny, gripebrett og sadel av ibenholt Tverrbånd: Aquila L Gut 1.15, 1.10, 1.05, 1.00, 0.95, 0.95, 0.90, 0.85, 0.85, 0.80 Strenger: Aquila New Nylgut NNG; Aquila Synthetic Wound Type D, Pyramid nylon e1 0.525 nylon h 54NNG g 68NNG d/d1 92D/46NNG a 62NNG * t i d l i g - r o m a n t i s k e g i t a r e r 6-korige
gitarer med doble strengekor ble utviklet omkring 1750. Det som kalles
tidlig-romantisk gitar – med enkle strenger – ble imidlertid vanlig mot
slutten av 1700-tallet. Og selv om Antonio de Torres designet det
vi i dag forstår som moderne klassiske gitarer med større volum og dynamikk enn den tidlig-romantiske gitaren allerede fra 1850-årene,
eksisterte de ulike byggemåtene parallelt gjennom hele det 19. århundre.
tidlig romantisk gitar etter René François Lacôte  Luthier: James Marriage
Opphavssted: Hilton, UK Datert: 2020 Mensur: 627 mm Oversadel: 47,5 mm Hz: 430 Tresorter: Lokk av alpegran, sarg og bunn av tidlig 1900-talls kubansk mahogni, hals av 'ibenholtisert' lønn Strenger: Aquila Ambra 800
*
tidlig romantisk gitar etter Johann Georg Stauffer
Denne gitaren er bygget av den slovakiske luthieren Martin Okenica etter en original av den kjente wiener-luthieren Johann Georg Stauffer (1778-1853). Stauffers gitarer var nyskapende på den måten at han utviklet en justerbar hals og dessuten brukte han ofte en karakteristisk fasong på gitarens hode og stemmeskruer, som langt senere ble forbilde for noen av Fenders berømte elgitarer og basser.  Luthier: Martin Okenica
Opphavssted: Holíč, SK Datert: 2019 Mensur: 614 mm Oversadel: 45,5 mm Hz: 430 Tresorter:
Lokk av gran med kantlister av valnøtt, sarg og bunn av flammelønn med
kantlister av valnøtt, hals og hode av flammelønn, Thomas Rubner
stemmemekanikk etter Stauffers design fra 1825
Strenger: Aquila Alabastro 19C
*
romantisk gitar
Denne romantiske gitaren er av ukjent opphav, men er sannsynligvis bygget en gang i tidsrommet 1850-1900 i typisk fransk stil slik den ble utformet av mange kjente og ukjente luthierer i Mirecourt og Paris.  Luthier: Anonym
Opphavssted: Ukjent, EUR Datert: ca. 1850-1900, restaurert av Rémon Silvester Janisse i 2015 og PD i 2019 Mensur: 622 mm Oversadel: 44,75 mm Hz: 430 Tresorter: Lokk av gran, sarg og bunn av lønn Strenger: Aquila Alabastro, Light Tension; Aquila Ambra 2000, Normal Tension; Aquila Ambra 800; Aquila Gut & Silk 800 * Tilbake til forsiden |