I geografisk forstand hører Kanariøyene til Afrika siden de ligger på den afrikanske kontinentalsokkelen. Som satelittbildet over indikerer, er det på det nærmeste bare 10 mil mellom det sørlige Marokko og det vulkanske arkipelet, som består av de sju større øyene Tenerife, Fuerteventura, Gran Canaria, Lanzarote, La Palma, La Gomera og El Hierro, samt noen mindre. Politisk og kulturelt er imidlertid den autonome regionen Las Islas Canarias en del av Spania. Denne er igjen delt i de to provinsene Las Palmas (Gran Canaria, Fuerteventura og Lanzarote) og Santa Cruz de Tenerife (Tenerife, La Palma, La Gomera og El Hierro). Sistnevnte provins inneholder de yngste og geologisk mest interessante øyene samt de høyeste fjellene.

Tenerife er den største av Kanariøyene. Her fins restene av ett (eller muligens to) gigantisk krater som står igjen etter at en kjempemessig fortidsvulkan kollapset. Inni kalderaen har så Spanias høyeste fjell – den yngre vulkanen El Teide – reist seg 3718 m.o.h., omgitt av en rekke topper fra 2000 meter og oppover. Fra dette sentrale massivet – som også er fredet som nasjonalpark – strekker øyas 'ryggrad' Cordillera Dorsal seg nordøstover til platået hvor den gamle hovedstaden La Laguna ligger. I tillegg fins det to andre interessante fjellområder – Las Montañas de Anaga i nordøst og Macizo de Teno i nordvest. Disse er de geologisk eldste delene av Tenerife, og den opprinnelige lavaen har forlengst erodert. Tilbake står ville basaltklipper og skulpturelle formasjoner som ofte stuper rett i havet. Tenerife byr på svært variert fjellnatur, som på mange måter også er ualminnelig tilgjengelig. Det er både lett å komme seg til og ta seg rundt på øya. Det fins faktisk et fint vegnett helt opp til 2300 m.o.h. Dessuten er klimaet veldig stabilt, og selv om det godt kan ligge snø i høyden er ikke dette noe stort problem. Noen topper er derfor nesten pinlig enkle å komme seg opp på, mens andre krever sitt på grunn av vanskelig (lava) eller bratt (klipper og kratervegger) terreng, store høydeforskjeller, og dessuten kan høydenivået i seg selv fordre en viss akklimatisering.

La Palma, La Gomera og El Hierro er de tre vestligste og samtidig minste av de sju overnevnte kanariøyene. På La Palma domineres den nordlige delen av øya av verdens største erosjonskrater – La Caldera de Taburiente – som er ni kilometer bredt og opp til 1500 meter dypt. Krateret er fredet som nasjonalpark. Kraterkanten danner topper som varierer mellom 1500 og 2400 meters høyde. Øyas høyeste fjelltopp – Roque de los Muchachos, som er 2426 m.o.h. – ligger også her. Fra kalderaen strekker den smale fjellkammen Cumbre Nueva seg 10 km sørover før den går over i den høyere Cumbre Vieja, som består av en 14 km lang rekke vulkantopper som nesten når 1950 m.o.h. Det siste store vulkanutbruddet på La Palma startet nettopp der den 19. september 2021 og pågår fremdeles. Lengst sør ender ryggen i et goldt landskap hvor det også har vært vulkansk aktivitet såpass nylig som da Volcán de Teneguias hadde utbrudd i 1971. Som på Tenerife er vegnettet bygget ut over store deler av øya, selv om både Caldera de Taburiente og Cumbre Vieja er vernet og strengt regulert for utbygging og ferdsel. Turismen på øya er i stor grad preget av fotturister som kan benytte et godt merket rutenett av vandreruter og turstier.

La Gomera har sirkulær form med 22 km diameter på det bredeste. Landskapet er bratt, tørt og goldt ved kysten, men frodig i innlandet. Her fins nasjonalparken Garajonay, med furu- og laurbærskoger, og også øyas høyeste punkt – Alto de Garajonay – på 1487 m.o.h. El Hierro er enda mindre enn La Gomera. Den er halvmåneformet, noe som skyldes at øya er en rest av en kraterkant omkring havbukta El Golfo i nordvest, hvor kraterbunnen i dag er undersjøisk. El Hierros høyeste punkt – Malpaso, som strekker seg 1501 bratte meter opp fra havet – ligger på denne kanten. Det fins mange fine vandreruter og fjellturer på begge disse øyene, som likevel er mindre berørt av masseturisme enn de større Kanariøyene.