Første gang over 3000 meter : MOUNT CHESTER

Mount Chester ligger i et fjellområde som befinner seg sør for Canmore, åsted for de nordiske grenene under Calgary-OL i 1988, samt nord for Kananaskis-sjøene og øst for en korridor som dannes av Spray Lakes og Smith-Dorrien Trail. Dette er en del av det store natur- og friluftsområdet Kananaskis Country, som ligger umiddelbart sørøst for Banff nasjonalpark. Terrenget her er typisk for Rocky Mountains frontområder; kalkfjell som er foldet slik at det danner jevnt skrådde bergsider fra vest som ender i stupbratte kanter mot øst. De høyeste toppene når over 3000 m.o.h.

Dette skulle bli vår første 'skikkelige' topp i Rocky Mountains. Vi hadde valgt å forsøke oss på Mount Chester etter anbefaling fra Alan Kanes bok "Scrambles in the Canadian Rockies" (Calgary 1999). Turen skulle egne seg for dagstur, samtidig som det virket som den ville by på tilstrekkelig med utfordringer – og så var det den magiske grensen på 3000 meter, da...
 

Vi brøt opp fra nattens motell i Banff, og kjørte via Canmore opp langs grusvegen som fører forbi Spray Lakes Reservoir. Allerede her fikk vi en forsmak på dyrelivet; elk som viste seg i vegkanten. Ved Mud Lake fant vi den parkeringsplassen langs Smith-Dorrien Trail som vi skulle ha som utgangspunkt for turen. Litt skummelt var det å finne 'bjørnesikre' søppelkasser ute i terrenget for første gang.

Fra parkeringsplassen tok en godt merket sti nordøstover i retning mot Chester Lake. Den begynte i tett granskog – 1900 m.o.h. – men etter som vi svingte opp lia mot den lille sjøen, åpnet landskapet seg og ble til typisk nord-amerikansk fjellskog med lerketrær og åpne glenner innimellom. Nesten oppe ved vatnet krysset vi Chester Creek som har utløp fra det på drøyt 2200 meter, og tok peiling på ei bred kløft mellom selve Chester-toppen og utløperen mot sørvest.

Vel oppe av skogen – og i sikkerhet for mulige sultne bjørner som skjulte seg i den – tok vi en rast i enden av urda her. Snart krydde det av jordekorn, murmeldyr, pikaer og andre smågnagere rundt oss.

Videre oppover slukten valgte vi å holde oss på venstre (eller nordlige) side. I begynnelsen var det lett å komme opp, og et vell av praktfulle fjellblomster som var ukjente for oss åpenbarte seg mellom steinene.

Etter hvert som vi nærmet oss skardet mellom Chester og Little Chester, utviklet det seg til et brattere klippeterreng. En liten stund var vi redde for at vi måtte gå ned et stykke og ta over til sørsiden av kløfta, men det gikk likevel greit å komme opp i skardet.

Nå var vi over 2600 m.o.h., og hadde allerede satt ny høyderekord som ble markert med mat og drikke. Mens vi rastet, kunne vi se en flokk rådyr – på avstand kunne vi ikke avgjøre om det var mule eller whitetail deer – som beitet nede i lia på den andre siden av skardet. I tillegg var utsikten fantastisk til fjellene i alle retninger. Mount Assiniboine – 'The Matterhorn of the Rockies' – som ikke ligger så veldig langt unna, holdt imidlertid sin 3618 meter høye topp skjult i skyene ennå.

Men vi skulle videre. Det var flere spor og små varder som førte opp ryggen mot toppen. Vi vekslet mellom å klyve i fast fjell og kravle i løs urd. Vi erfarte dermed for første gang det som skulle vise seg å være typisk Rockies: Den porøse kalksteinen utsettes for ekstrem erosjon på grunn av store temperatursvingninger og sterk UV-stråling, og blir veldig oppsprukket og løs i strukturen. Ganske forskjellig fra Norge, hvor jo urda som oftest er en trygg plass å ferdes og få tak og feste. Uansett kom vi opp uten større problemer, og utsikten mot de nærmeste eggene og toppene, etter hvert også Assiniboine, tok nesten pusten fra oss, – nå var selvfølgelig lufta tynn her oppe også, men... Vi hadde nådd vårt første mål og stod på et fast punkt 3054 meter over havets overflate.

Turen ned til skardet var faktisk mer anstrengende enn opp. Vi holdt litt lenger mot øst nedover ryggen, men havnet i grusrenner hvor hele grunnen lett ble satt i bevegelse og ga nytt innhold til begrepet 'Rolling Stones'. Glade var vi da vi endelig kunne skli ned ei snøfonn det siste stykket. Fra skardet tok vi en kort, liten avstikker til sørvest-toppen, 2650 meter høye Little Chester, som godt kunne hete 'Flatbrødtoppen' etter de papirtynne skifrene den var bygd opp av. Vi var fristet til å forsøke ryggen herfra og helt ned, men oppga tanken av to grunner: For det første gjør canadiske karts ekvidistanse på hele 40 meter det umulig å forutse mindre stup og hamrer, og for det andre hadde vi liten lyst til å ta oss gjennom skogen utenom sti siden vi ikke visste om det var bjørner i traktene. I stedet gikk vi tilbake til skardet igjen.

Ned gjennom kløfta fulgte vi denne gangen snørenner som gjorde etappen rask og effektiv. En interessant stopp undervegs fikk vi da vi støtte på en flokk lite sky bighorn sheep, som lot oss passere bare 10-15 meter unna. Smekre skapninger, og mye større enn andre sauer vi har sett.
 

En siste halvannen time på stien fra Chester Lake og ned til Smith-Dorrien Trail, trasket vi med sang og klapp i hendene. Jovisst var vi glade for å ha kommet opp, og for at kveldssola nå hadde brutt helt igjennom og lyssatte alle tindene rundt oss på spektakulært vis, men først og fremst var det av respekt for grizzly- og svartbjørner som måtte ha lyst på europeisk kjøttmat til aftens at vi gjorde oss såpass høylytt gjeldende...

Vi kom tilbake til parkeringsplassen i god behold, men da vi endelig hadde kjørt helt ned til Trans-Canada Highway #1, var det blitt sent og motellrommene var utleid for natta. I stedet tok vi inn på luksushotell i Canmore – vi syntes egentlig det var fortjent, også!

Kart: RRCan Topographic Maps 82 J/14 Spray Lakes Reservoir

Tilbake til forsiden